En trist historie om brenning av kvenske kulturminner

– Brenningen river i hjertet, sier Bernt Isaksen, faren hans ble født på gården. (Avfotografering av privat foto)

 

For noen år siden ble en 180 år gammel kvensk slektsgård i Rotsundelv i Nordreisa ødelagt i brann. Bernt Isaksen sier tanken river i hjertet.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

Denne artikkelen er endret som følge av opplysninger fra Nordreisa kommune og Nord-Troms museum. For mer info om saken, les:

Pressemelding: «Det tyskerne ikke klarte i 1944, klarte det offentlige i 2017» – usannheter og misforståelser om nedbrenning av kvenske kulturminner.

Gården slapp unna tyskernes flammer – bare for å bli brent drøyt 70 år senere.

– Det river i hjertet, sier Bernt Isaksen fra Tromsø. Eiendommen var på fire tusen mål og de to eldste bygningene var fra 1837 eller 1838. Faren hans ble født på gården under evakueringa i 1944-1945. Mye følelser er knyttet til gården, sier han.

Vil ha samme vern

Isaksen har fortalt om hendelsen i flere fora de siste årene, og blir like beveget hver gang.

– Kvenske kulturminner må ha lik vern som samiske, sier Isaksen, for øvrig leder for Tromsø kvenforening og styremedlem i Norske kveners forbund – Ruijan kveeniliitto.

Han mener at det offentlige Norge må anerkjenne at vi har to like store minoriteter i nord, og øke kunnskapen om kvener og det kvenske både i skolen og i samfunnet for øvrig.

Ikke et skur igjen

–  I 2001 ble pappa syk. Han bodde i Ytre Billefjord og kunne ikke ta seg av eiendommen i Nordreisa. Jeg så at gården var i dårlig forfatning og henvendte meg til Nord-Troms museum og spurte om bygningene var verneverdige, og om museet hadde interesse for å ta vare på dem. Om de var verneverdige? Vi har jo ikke så mange kvenske kulturminner her nordpå. Men jeg fikk høre av museet at de ikke er verneverdige siden de ikke var samiske, forteller Isaksen.

– Det er virkelig trasig. Det store bildet og det som står i bygdeboka er det eneste som er igjen, sier han.

Myndighetene mangler forståelse

Isaksen sier at han laster verken stemora som solgte eiendommen eller de nye eierne.

– Nord-Troms museum kunne gjort et bedre håndverk i saken i 2001 da jeg kontaktet dem, de kunne vært mer behjelpelige og framtidsrettet. Men jeg kan ikke laste dem heller, de styres av sine budsjetter og prioriteringer som kommer ovenfra, sier Isaksen.

Derimot retter han sin kritikk mot myndighetene og de som styrer landet sørpå.

– Jeg laster myndighetene for manglende forståelse om hvordan det har vært her oppe i nord. Vi har to like store minoriteter, men de har utelatt det kvenske.  Departementet vil heller ikke gi kvenske kulturminner samme vern som for samiske – den dag i dag. Dette ble sist diskutert i 2019.  Det er ekstremt sårt for meg når jeg ser konsekvensene av manglende lovverk, sier han.

Vet ikke nok om nordområdene

– Hva tror du er årsaken til at kvenske kulturminner har vært så oversett?

–  Det er jo flere grunner og vi må se dette i historisk lys. Mangel av kunnskap er en konsekvens av fornorskningen. Det er ikke bare den kvenske, men hele historien her nord som ikke er blitt betraktet som norsk historie. Jeg kan nevne pomorhandelen og den store nordiske krigen for eksempel. De og mange andre hendelser har hatt enorm påvirkning på livet her nord, men siden de ikke har hatt noen betydning for folk i Syd-Norge, er de ikke relevante  for «Norge,» sier han.

– Mange folk har i flere hundre år flyttet frem og tilbake her i nord, alt etter hvor det har vært mulig å leve og få matauke.

Isaksen minner om at det ikke er lenge siden at kvener ble definert som innvandrere.

– Hvordan kan kunnskapen økes? Vi må få det kvenske i historiebøkene. For eksempel ble Karasjok grunnlagt av kvener, det kan du se i gamle hus. Du ser at det er kvensk byggeskikk både i Karasjok og Ytre Billefjord. Men nå har Karasjok ikke et eneste kvensk gatenavn igjen, siden alt ble døpt om til samisk i 2005, påpeker han.

– Ensidig vinkling skaper frustrasjon

Isaksen er fra Korpivuono/Gorbovuotna/Ytre Billefjord i Porsanger.

– Korpivuono er et kvensk bygd. Men på navneskiltet langs veien står det kvenske navnet nederst. Det gir et feil bilde av samfunnet, mener han.

Han er kven både på mors- og farssiden.

– Min mor snakker flytende kvensk, men jeg fikk dessverre ikke lære det, forteller han.

Isaksen bodde flere år i Karasjok.

– Det kvenske er under press. Da vi bodde i Karasjok, var det vanskelig for mine barn å få kvenskundervisning, fordi det bare var samisk og norsk som gjaldt. Det er trasig at de ikke fikk lære kvensk.  Også min  gammelonkel, hestekjører Ludvig Henriksen er blitt presentert som same i samisk museum i Kautokeino.

– Folk kjenner seg ikke igjen i denne ensidige vinklingen av folk og historie. Slik ensidig vinkling kan skape stor frustrasjon, sier Isaksen, som sier han tror at mange av de skumle leserinnleggene mot det samiske ville forsvinne dersom vi fikk en mer balansert historieskriving og mediedekning.