Et brev fra forbundet endret alt for Martine

I dag bor Martine Karlsen Skogheim i Oslo, før det jobbet hun mye på skip og fikk sett fjernere strøk av verden. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)

 

Da Martine Karlsen Skogheim var 18 år gammel oppdaget hun et brev på kjøkkenbordet. Brevet var fra Norske kveners forbund. Fra og med den dagen forandret hun syn på sin egen identitet.

 

Vebjørn Vinjar Karvonen

 

Ruijan Kaiku møter Martine Karlsen Skogheim en høstdag i Oslo. Hun er på vei til sin «ekstrajobb» som frivillig på Røde Kors, noe hun gjør hver fredag.

Til vanlig er hun salgsingeniør innenfor bygg-automasjon, men har i en alder av 25 år allerede reist mye rundt i verden, og fått erfaring som vakthavende offiser med ansvar for flere ansatte på skip. Dette som følge av at hun har lagt bak seg et par år som skipselektriker i Hurtigruten og Viking.

«Fra Bora Bora til Kila», som Martine selv sier det.

Hilser på butikken

Til tross for en at Martine kjenner godt til bygdelivet i Ramfjorden, er hun verdensvant, og godt integrert i den urbane livsstilen i Oslo etter å ha bodd her i tre år. Yoga med venninner, og fritidsaktiviteter utenfor jobb passer ypperlig for henne.

Byliv er Martine derimot vant med fra før da hun har bodd i Tromsdalen og gått på skole i Tromsø. Likevel trekker hun frem at hun har røtter fra Kila i Balsfjord.

– Fortell om Kila, hva slags sted er det?

– Det er små kår, der hilser vi på hverandre når vi møtes på butikken og er sånn sett en kontrast til her i Oslo hvor vi nesten blir litt skeptiske om vi får blikkontakt med naboen. Moren min kommer fra Kila, og det er der jeg har mine røtter fra, sier Karlsen Skogheim.

– Hvordan er de kvenske forholdene i Kila?

Brevet på bordet

– Jeg reflekterte aldri over det i barndommen om den kvenske kulturen vår hjemme i Ramfjord, men i Kila er det satt opp tre hus på familiegården, og alle er søsken av min bestefar – som jo var kvensk. I de senere år har jeg drevet med litt slektsforskning og oppdaget slekt i Storfjorden, men akkurat i Kila er det ikke så mye, så vidt jeg kjenner til.

– Du nevnte at du oppdaget din kvenske identitet, hvordan foregikk det?

– Jeg skal være så ærlig å si at jeg oppdaget dette da jeg var 18 år. Det hele springer ut i at det lå et brev hjemme på kjøkkenet hos mamma, og brevet var fra «norske kveners forbund». Når jeg leser det undrer jeg meg, og går til mamma og spør; hva er en kven? Hun ble stille, ser på meg og sier «men Martine, vi er jo kvener», som om det skulle vært åpenbart. Jeg skjønte ikke helt først, men så begynte jeg å tenke. Faren min har kalt meg skogfinn siden jeg var liten, som jeg trodde kom av at huset vårt lå litt oppi skogen, men jeg forsto at det kanskje har vært begreper som har henvist til kven, uten at det har blitt presisert.

– Etter du begynte denne etterforskningen, føler du det har påvirket deg at du er kvensk?

Vekket interessen

– Det er for det første ganske interessant å lese om historien og kulturen. Man får jo nesten en slags identitetskrise i ganske voksen alder når man begynner å reflektere over hvordan man ser ut, er det kanskje noen typiske trekk jeg har arvet, eller andre ting som hører med? Det er også interessant å lære seg om kulturen som er ganske forskjellig fra hva man har vokst opp med, og jeg tror alle ville blitt ganske nysgjerrig om man hadde oppdaget det, sier Martine.

– Tror du identitet er noe man velger eller arver?

– Jeg vil jo si at jeg er relativt ung, og man kan bruke lang til på å finne ut hvem man er, men jeg vil ikke si det har påvirket meg i voksen alder å finne ut at jeg er kven. Men det har absolutt vekket en interesse hvor jeg oppsøker en del kulturarrangement og slikt for å lære mer og engasjere meg mer i det.

– Hvordan var forholdet til norsk, samisk og kvensk fra oppveksten?

«Har du rein?»

– Jeg visste jo som sagt ikke at jeg var kvensk under oppveksten, men så vil jeg også si at det er litt trist å vite at jeg hadde oppsøkt det litt mer dersom det hadde vært et bredere tilbud. For eksempel som språk på skolen. Først var jeg litt flau da jeg fant ut at jeg var kvensk og ikke visste hva det var, men så er jeg kanskje mer skuffet av at skolen ikke implementerte det mer. At ikke skolen viste frem den delen av kulturen, spesielt når vi er født og oppvokst i nord Norge. Det burde jo vært en naturlig del av skolegangen, sier Martine.

– Hva syntes du om synligheten til det kvenske i dag?

– Det er dårlig. Jeg jobber med «søringa», og de liker å trø på med «åja, du er nordlending, da er du sikkert same – har du rein?», men da svarer jeg «nei, men jeg har kvensk bakgrunn». Men til dags dato er det ingen som forstår hva det skal bety, så her er det en lang vei å gå. Jeg tenker at når vi kommer dit at man kan si jeg er kven, og alle vet hva det er, er vi der vi burde være. For eksempel; hvis noen sier de er samisk, eller svensk, så er det ingen som må stille oppfølgingsspørsmål, alle vet hva det er.

– Avslutningsvis, hva tenker du om fremtiden? Blir du å flytte nordover en dag?

– Det blir kanskje hjem en dag, så får vi se om noen andre ønsker å ta over familiegården i Kila, men det får vi se, ingenting er skrevet i stein.