Terje Aronsen. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN

Fra Ruijan Kaikus arkiv: Aaroninjussan Terje/Terje Aronsen var en av foredragsholderne på konferansen «Det flerkulturelle Finnmark» i Alta 12.–13. mai 1998. I sitt foredrag gir Aronsen en historisk gjennomgang og ei forklaring av begrepene «kvænsk» og «finsk».

Her er Aronsens foredrag i sin helhet.

Hyvåt kuuntelijat
Oon soma olla taålå puhumassa meidån assiista nåin paljoile ihmisile. Mie toivon ette minun sanat oon niin selvåt ette tet ymmårråttå mitå mie halluun sannoo.
Ei se oie niin monta vuotta aikkaa ette ei yksikhåån hallunnu kuula mithåån puhetta kvååniistå, kvååniin kielestå ja kvåånin kylttyyristå. Mutta onneksi aika oon muuttumassa.
Aika oon muuttunu!

Kjære tilhørere
Det er artig å være her og snakke om våre saker til så mange mennesker. Jeg ønsker at ordene mine er så klare at dere forstår hva jeg har lyst til å si.
Det er ikke så mange år siden at ingen ville høre snakk om kvæner, kvænsk språk og kvænsk kultur. Men heldigvis er tida i ferd med å forandre seg. Tida har forandret seg!
Mitt foredrag er nesten ute lukkende et forsøk på en historisk gjennomgang og ei forklaring av begrepene «kvænsk» og «finsk». En slik forståelse er helt nødvendig for en saklig debattom det kvænske aspektet i det norske kulturlandskapet.
Jeg får ikke tid til å komme inn på noe konkret verken når det gjelder kvænsk språk eller kultur. Det får komme neste gang. For det blir vel en neste gang også for oss kvænene? Jeg vil også si litt om hvorfor kvænsk språk og kultur er viktig for kvænene og deres etterkommere.
Til sist vil jeg, viss tida strekker til, presentere kort et viktig veiskille for kvænene; nemlig Kvæntunet – Norsk senter for kvænsk språk og kultur som Porsanger kommune er i ferd med å få realisert i min hjembygd Pyssyjoki/Børselv.

Nasjonalitet – etnisitet
Når jeg snakkerom kvænene og finlenderne, skiller jeg mellom to nivåer. Det ene nivået er det nasjonale, nemlig det som finnes innenfor nasjonsgrensene. Nasjonalt sett er kvænene norske. Vi er nordmenn. Ingen tvil om det, da vi reiser rundt med vårt røde norske pass.
Forøvrig har vi vært nordmenn så lenge nasjonalstaten vår, Norge, har eksistert i den nåværende form. Finlenderne har en annen nasjonalitet og er finske med en egen nasjon med egne grenser; nemlig den finske nasjonaliteten og nasjonalstaten Finland. Det andre nivået er det etniske, og det er ut fra dette nivået jeg prøver å forklare det kvænske. Innenfor det nasjonale kan vi ha flere etnisiteter, og det er etnisiteten som er en av skillelinjene mellom forskjellige typer nordmenn. Kvænsk er en sådan etnisitet, og «kvæn» er et etnonym, en betegnelse for vår etnisitet, «kjøtt og blod» om man vil.
Det finnes også en «finsk» etnisitet som jeg skal komme litt nærmere inn på etterhvert. Viss vi ikke skiller mellom disse to nivåene, kan vi heller ikke føre en konstruktiv debatt, og der med heller ikke forklare at «kvænsk» og «finsk» ikke er synonymer. For det er de ikke. «Kvænsk» er utelukkende et etnisk begrep, mens «finsk» er både et nasjonalt og et etnisk begrep.

Definisjoner
Det er helt nødvendig når man vil finne ut hvem kvænene er, at man først sier hvem finlenderne er. For det er her de største feiltolkningene gjøres. De som har sine røtter til det landområdet som I dag er nasjonalstaten Suomi/Finland, er ikke nødvendigvis «finlendere» og «finske». Veldig mange av oss har røtter til dette området fra før det ble en nasjonalstat – lenge før det ble «Finland.»
Finsk nasjonalitet: Alle de som er borgere i dagens nasjonalstat Finland.
Finsk etnisitet: Finsk etnisitet har de som har sine røtter til landskapet Egentlige Finland som ligger i sørvest i dagens nasjonalstat Finland. (Jf. Fil.dr. Erik Wahlberg.)
Finsk språk: Dagens moderne finske skriftsspråk; yleiskieli/standardfinsk, som oppstod etter språkstriden I Finland i forrige århundre. Det er også betegnelsen på det språket som prof. Mikael Agricola brukte i sin bibel på 1500-tallet. Dette språket blir av kvæner kalt gammelfinsk og er til forveksling veldig likt kvænsk. I dag er finsk et fremmedspråk i Norge. (Jf. Mikael Agricola, prof. Elias Lonnrot.)
Finsk kultur: Kultur som har sine røtter til det etniske Egentlige Finland og til nasjonalstaten Finland. Den nasjonale finske kulturen er en veldig ung kultur.

Ingen av disse definisjonene passer på oss kvæner. Det MÅ også sies at det bor både etniske og finske finlendere i Norge, men disse er ikke målgruppa for det kvænske. De er å betrakte som finske innvandrere. Det er en utbredt enighet blant kvænene at de som kjenner seg som finske, er velkomne til et samarbeid om språk og kultur.

Men hva og hvem er så kvænene?
(Som dere ser så skriver jeg «kvæn» med «æ». Den formelle rettskrivninga fram til i fjorhøst var med «e». Da Pyssyjokilaiset sin CD/kassett og kvænfilmen, «Vårt språk – våre vinger», skulle språkvaskes av Norsk Språkråd, krevde de at «kvæn» skulle skrives med «e». Vedkommende person som hadde denne saka, var imidlertid så bevisst at hun kom med følgende argumentasjon. Det er inngruppa som skriver sitt eget etnonym med «æ», og dermed må det godkjennes. Norsk Språkråd aksepterte ikke hennes argumentasjon, men hun ga seg ikke. Etter annen gangs argumentasjon bøyde det ærverdige språkrådet seg og aksepterte «kvæn» med «æ». Så nå, mine damer og herrer, er det offisielt tillått å skrive «kvæn» med «æ»!)

Kvænsk nasjonalitet: Eksisterer ikke i dag. Kvænene i Norge er nordmenn av nasjonalitet, mens de i Sverige er svensker, og i Finland er de finlendere.
Kvænsk etnisitet: Kvænsk etnisitet har de som har sine røtter til det historiske Kvænland som var en selvstendig nasjon helt fram til slutten av 1200-tallet. (Jf. Phil.dr. Erik Wahlberg, prof. Jouko Vahtola, Nord-norsk kulturhistorie.)
Kvænsk språk: Kvænsk språk er det språket som kvænene snakker, og som overlevde forsvensknings- og fornorskningsprosessene i Sverige og i Norge som minoritetsspråk. (Jf. Phil.dr. Erik Wahlberg, prof. Heikki Paunonen.)
Kvænsk kultur: Den eldgamle Nordkalottkulturen som har levd ved siden av den samiske kulturen i uminnelige tider. Ofte er forbindelsene til samisk kultur vel så sterke som til finsk kultur. (Jf. Ottar.)

Er kvænene å betrakte som innvandrere?
Innvandring: Begrepet forutsetter at innvandreren krysser ei grense. Som kjent ble grensa mellom Danmark, Norge og Sverige trukket i 1751/2. Kvænenes bosetningshistorie er betydelig eldre enn det. (Jf. prof. Einar Niemi, cand.phil. Geir Haukedal.)
Prof. Einar Niemi sier bl.a. I sin utredning om «kvænbegrepet»: «Kvenbegrepet er det eneste som gir en tilstrekkelig klar etnisk ramme uten «assosiasjoner i retning av nasjonale og rikspolitiske finske forhold. «Finn» eller «finne» assosieres fortsatt med same og brakes også slik i dagligtalen lokalt. «Finlender» er en som bor i Finland eller har statsborgerlig til knytning her.»

For meg er saka klar:
Konklusjon: Det etniske begrepet «kvæn/kvænsk» betegner norske statsborgere som nasjonalstaten Norge har ansvaret for, mens det nasjonale og etniske begrepet «finlender/finsk» er betegnelsen på folk og språk med nabolandsk/utenlandsk tilhørighet.

Historikk

Kvænland
Det er historisk dokumentert at Kvænland var én av nasjonene på Nordkalotten.
Første gang Kvænland blir nevnt i skrevne kilder, er i den håløygiske høvding Ottars beretninger til kong Alfred av England ca. 890 e.Kr. Dette er den første samtidige skrevne beretninga om Norge og nordmenn og om forholdene på Nordkalotten.
«Langs den sydlige del av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt «til den nordlige del av landet; og langs den nordlige del av landet, kvenenes «land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og «nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og «derfrå herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter.»

Kvænland hadde sin utbredelse sørover i dagens nasjonalstat Sverige til Helsingland -ihverfall. I det som er dagens nasjonalstat Finland, strekte Kvænland seg like til nordfor byen Åbo. I nord hørte de store elvedalene mot Norge også med til Kvænland. Det som i dag benevnes som Bottenvika, var da Kaihnuunmeri/Kvænhavet, som på russisk kaltes «Kajano morje». 11743 oppgir Mikkel Quæn under ed til den norske grensekommisjonen ledet av major Schnitler at han Mikkel Quæn er født av kvænske foreldre i nærheten av Tprneå som ligger i Kvænland.
Kvænangen, det tornedalske navnet Kainu på Kalix, stedsnavnet Kaihnuunkylå øst for Torneelva, bynavnet Kajana i Osterbottens innland samt navnet Kainuu på hele innlandet i Osterbotten er minner etter kvænene. I Pite lappmark betyr «kainulats» innbyggere i kystlandet, som ikke er fortrolig med livet i lavvoer.
Det er mange forhold som gjør at begrepet «kvæn» forsvinner gradvis og tilslutt helt i det som er blitt karakterisert som Kvænland.

Ifølge den finske professor Jouko Vahtola var det svenskene som på slutten av 1200-tallet gjorde slutt på Kvænlands selvstendighet. Sveriges eller rettere sagt Svearikets kolonisering av det nordligste Sverige, og Russlands grusomme herjinger i det nordligste Finland er bare eksempler på dette.
På 1200-tallet får Kvænland en stor befolkningstilvekst fra Pirkkala I Ovre Satakunta. Mange mener at denne nye befolkninga er de såkalte «birkarlenes» forfedre.
Birkarlene overtok kvænenes rolle som skatteoppkrevere med sanksjon av den svenske kongen. På 1200- tallet er kvænene Også hardt trengt av karelere fra sørøst. Karelerne overtar faktisk tilslutt her redømmet over Kvænland. I den vestlige delen av Kvænland, dagens Nord-Sverige et det kolonistene fra Målarnområdet som begynner å kalle kvænene for «finner» fordi kvænene snakker et språk som likner språket i Egentlige Finland.

Begrepet og bevisstheta om det kvænske blir bevart i Norge helt opp til vårt eget århundre. Det betydningsmessige innholdet i begrepet blir også etterhvert mer og mer likt detsom er i Finland. Man begynner å snakke om «finneD> eller «finske innvandrere», «finskættede» osv. Men også hos oss forsvinner begrepet gradvis. Stortingets vedtak i 1936 om å kalle alt «kvænsk» for «finsk» er i så måte et dramatisk bidrag i denne prosessen. Alle vet nå at etnonymet «kvæn», etter en lang og tildels bitter kamp, er for fullt tilbake i norsk og nordisk virkelighet.
(Noen har påstått at det er undertegnede, Terje Aronsen, som har «oppfunnet kvænene», men selv om tanken er besnærende, er allikevel realiteten en helt annen. Jeg takker og bukker for æren, men den er ikke min!)
Det finnes ennå eldre folk I Pyssyjoki/Børselv som kan huske at deres besteforeldre sa at deres eget språk var «kaihnuun kieli/kvænsk», og at de var «kainuulaiset/kvæner»!

Stammer og stammefolk
For ca. 5000-5200 år siden kommer ert folk nordover fra sør øst, og det slår seg ned i sør på Baltikum, noen vandrer videre nordover til Karelen og vestover til Savolax, Tavastland og Egentlige Finland, og i nord slår de seg ned i Kvænland og Sameland. Ingen vet i dag hva dette folket het. Av dem oppstår det stammefolk på de forskjellige stedene hvor de blir bofaste. På Baltikum – i Estland blir de estere -, i Karelen blir de karelere, i Savolax savolaksere, i Tavastland tavastere, i det Egentlige Finland blir de finlendere, i Kvænland blir de kvæner og i Sameland blir de kalt samer. Det var ert og samme folk som på denne måten ble delt opp I stammefolk som etterhvert dannet sine egne kulturer, sine egne språk og sine egne etnisiteter. Men språkene var så like at alle forsto hverandre. Ihverfall for sto naboene hverandre meget godt. Det oppsto en språklig og kulturell kjede fra Baltikum i sør til Nordishavet i nord. Men det finnes også østlige stammefolk, såsom vepsere, livere, ingrere, komiere osv.

Finland
Det Egentlige Finland var navnet på landskapet omkring byen Åbo. Landskapene Åland, Egentlige Finland, Satakunta, Nyland, Tavastland, Savolax og Karelen ble under hele middelalderen og i begynnelsen på 1500-tallet kalt med ett felles navn: Østerlandene, og det navnet er bevart i den gamle folkvisa: «Till Osterland vil jag fara». Østerbotten – den østlige delen av Kvænland/Kaihnuunmaa – hørte til Norrlandene.

Da Kristinas bibel (= hele bibelen på finsk) utgis år 1642, finnes det et bilde av dronning Kristina med det svenske riksvåpnet ovenfor hennes hode samt 30 landskapsvåpen. Nærmest til hoyre for riksvåpnet er våpnet for Egentlige Finland med fyrstekrone, så kommer våpnet for Nore Fin.= Nord Finland = Satakunta. Sodhre Fin. = Sør Finland = Raseborgs lån = Vest Nyland. Det var først etteråt Sverige mista storfystedømmet Finland til Russland i 1809 at uttrykket «finlender» ble tatt i bruk om flere enn de etniske finlenderne i Egentlige Finland. I begynnelsen av 1820- årene lanserte den svenskspråklige! embetsmannen Adolph Ivar Arvidsson følgende slagord: «Svenskar får vi inte vara, ryssar vill vi irde bli, låt oss då varafinnar!» Men de ble nasjonale finlendere – ikke finlendere av etnisitet. De etniske finlenderne fantes og finnes i sørvest i dagens nasjonalstat Finland – i det Egentlige Finland. Dette er mitt hovedpoeng når det diskuteres om hvem som er etniske finlender, og hvem som er etniske kvæner. Med tiden kom navnet Finland til å innbefatte hele det historiske Åbo stift helt opp til Kaakamo på grensa mellom Kemi och Torneå storsogner.
Først etter 1917 begynner de oppvoksende slektene i den finske Tornedalen for alvor å regne seg som finner. Da har også den finske nasjonalismen nådd helt opp til Nord-Finland. Denne nasjonalismen har vi kvæner ikke hatt noen befatning med!

Kvænene som en etnisk minoritet
Kvænene kan nemlig ikke være etniske finlendere da de ikke kommer fra det Egentlige Finland, og de kan ikke være nasjonale finlendere da de ikke kommer fra nasjonalstaten Finland. Den oppsto nemlig over 200 år etter at kvænene i stort omfang hadde bosatt seg i Ruija. «Ruija» er det kvænske navnet på Norge. Kvæner er nemlig kvæner av etnisitet og nordmenn av nasjonalitet, og som sådan er de en nasjonal minoritet i Norge. Men det finnes mange som argumenterer mot dette som jeg sier her. Det er mange som ikke vil kalle seg for kvæner, men finlendere, finskættede, finske innvandrere eller etterkommere etter finske innvandrere.
Enhver har selvfølgelig rett til å definere seg sjøl, sin etnisitet, sitt språk, sin kultur og sine røtter. De aller fleste i dag kjenner ikke til kvænenes historie og dermed heller ikke noe til kvænenes eksistens.

Det finnes også dem som benekter at kvænene noen gang har eksistert. Historieløsheta er framtredende. Ansvaret for dette ligger hos myndighetene både i Norge, Sverige og Finland.