Ber hjemkommunen se verdien i det kvenske og det samiske

Lill-Karin Elvestad og Ingebjørg Hage: – Balsfjord er mer enn jordbruk. Vi har en rik kultur basert på tre-stammers møte. Kommunen trenger bevisstgjøring, også på den framtidige verdien av denne kulturelle rikdommen. (Foto: Arne Hauge)

 

Bua er verken stor eller staselig, men har prestert å overleve som kvensk bygningsarv i bondenorske Balsfjord. Det sier litt. Offisielt navn gjenstår å lage, i mellomtiden sier vi Markenes-bua.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Nei, det er langt i fra noe slott, men det er dessverre et av svært få kvenske materielle kulturminner vi har igjen her i kommunen. Det aller meste har forsvunnet.

De to som bekrefter at Balsfjord i Troms har en jobb å gjøre for å riste liv i kvensk stolthet, altså bli seg folkelig og kommunalt bevisst verdien i både det forgangne og det nåværende, er lokalhistoriker, journalist og forfatter Lill-Karin Elvestad og pensjonert arkitekt og professor Ingebjørg Hage. I lag med en kollega fra Balsfjord og Malangen historielag drev de i sommer og høst kulturminneregistrering på oppdrag fra kommunen. Hensikten er å få oversikt over kommunenes kulturminner slik at den kan lage en kulturminneplan. I arbeidet har de vært ekstra på jakt etter kvenske og samiske spor.

– Det er ingen tvil om at også Balsfjord var område for tre-stammers møte. Etnologiske kart viser tydelig det, sier de to, som særlig viser til kartet til J. A. Friis fra 1860. Men det kompliserer bildet at mange kvenske spor er svakt synlige, de er blandet inn i de andre kulturene.

– Så hvilke materielle spor har dere?

– Vi har funnet ei bu som har sleppvegger, på en gård på Bomstad hvor det ubestridt har bodd mange kvener. Tilsvarende har vi funnet ei lita bu på Markenes, også den fra den første, tidlige perioden, sier de.

Riktig nok fant arkitekten ingen typiske kvenske trekk ved Markenes-bua, men Elvestad bekrefter at bua står på en gård med kjent, kvensk bosetning.

De første kvenene kom tidlig til Balsfjord, de bosatte seg særlig i to områder. Bomstad og Markenes. Herfra spredte slektene seg utover hele fjorden, og ga opphav til det som i dag er et betydelig innslag av kvensk. Mye større enn satsing og oppmerksomhet kunne tilsi.

Elvestad sier at en av de første kvenene som tok fatt i Balsfjords landlige og havlige grøde, kalles Bomstad-kvenen. Han ryddet i 1760-årene. Markenes ble på sin side ryddet av en same i 1732, men ble siden overtatt av Anders Andersen Kven. Godeste Kven bygde opp gården, mange bygninger og kort sagt en stor gård. Det kvenske innrykket på 1700-tallet var i omfang om lag som for Børselv, bare at det i Balsfjord stoppet opp. Her ble kvenene med årenes løp færre i antall, og gikk i større grad inn i de andre kulturene.

– Markenes og Bomstad omtales i bygdeboka som finskspråklige bastioner. Det var en sterk og levende kultur også i Balsfjord, sier Elvestad. Hage sier at de materielle sporene viser en meget innfløkt vev. Vrien å greie ut. Hun sier det slik:

Hva man ikke vil være

– Man kan spørre seg om det lar seg gjøre å nøste opp i det, eller om det er viktig å gjøre det. Hvis alle kan være enige om at det har vært ulike innslag som har dannet et godt fundament og byggverk, så er det kanskje greit?

– Men opplever dere at Balsfjord er i ferd med å glippe på kartet over områder for de tre stammers møte?

– Det mest problematiske i så måte er nok ikke det kvenske, men det samiske. Man har ikke villet være same, det er mitt inntrykk, sier Ingebjørg til dette. Hun sier det er ok for folk å ha kvenske røtter trygt innblandet med det norske, men at det dessverre ikke er like enkelt å ha samiske røttene. Har hun inntrykk av, lyder altså forbeholdet.

Elvestad ber oss rose fagkollega Anders Ole Hauglid. Mange i Balsfjord fikk seg en overraskelse da han som innleid bygdebokforfatter dokumenterte mye kvensk og samisk i den antatt helnorske landbrukskommunen. Den var, og muligens er stadig Nord-Norges største. Bøkene kom i 1981 og 1991, og utflyttere med delvise røtter i Balsfjord fikk for første gang vite at de var av samisk slekt.

Et tidsskille

– Hauglid var på det første hovedfagskullet i historie ved Universitetet i Tromsø, og da han møtte bygdebokkomiteen og fikk beskjed om at det kun var to samiske familier i Balsfjord, og at de i tillegg var innflyttere i 1960-årene, skurret det i hans ører. Elvestad fortsetter:

– Anders Ole bidro i oppbyggingen av Nord-Troms museum, og var levende opptatt av tre-stammer møte. Han prøvde å fokusere på det i museumsarbeidet.

– Et tidsskille før og etter hans bygdebøker?

– Ja. han brøt med det etablerte synet på historien, sier Elvestad.

Det betyr at befolkningen i Balsfjord først i meget nyere tid har behøvd å forholde seg til det faktum at de også har kvenske og samiske røtter. For selv om man også i Nord-Troms og Finnmark snakket lite om det kvenske og samiske, så kjente man til det.

– Vi mangler ennå bevisstheten om det, sier Lill-Karin, hun viser til ei førkrigs bygdebok som omtalte et gammelt ektepar som av samisk herkomst. De brukte nemlig kofte i kirka:

– Da står det i bygdeboka at når de døde, så var de siste koftene forsvunnet fra Balsfjord, sier Elvestad, som ønsker seg større mangfold i hjemkommunen.

– Vi har god grunn til å hente fram historien og gjøre oss kjent med den.

– I dagens verden, tror dere det blir en fordel å være tre-kulturell kommune?

En styrke

– Ja. Jeg vil si at det er en styrke, svarer Elvestad. Det mest fremtrendende i Balsfjord, sier hun, er en stor og selvsagt viktig bondekultur. Kommunen har det største meieriet i Nord-Norge, kraftfórproduksjon plog på kommunevåpnet.

– Vi skal likevel ikke bare fortelle den ene historien, den om norsk bosetning og landbruk. Vi skalhuske at det også er mange andre elementer som kjennetegner Balsfjord. Hva lærer vi våre unger? Bare om den ene kulturen, eller at vi er en god blanding?

Spør Elvestad seg. Ingebjørg nytter høvet til å minne om at Balsfjords kvener kunne så mangt, ergo beriker de kommunens historie.

– Mange av kvenene i Balsfjord var dyktige ishavsfolk og fiskere. De jobbet ikke bare med jordbruk, sier hun, og ber oss huske at Balsfjord hadde mange egne ishavsskuter.