– Det er egentlig derfor jeg synger – fordi jeg liker å skrive, forteller låtskriver og artist Hilja Balsnes Løvvik. (Kuva: Simon Balsnes Løvvik)
Låtskriver og artist Hilja Balsnes Løvvik bruker musikken til å nærme seg kvensk språk, kultur og en identitet hun ikke vokste opp med.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Vi møttes på musikkurs i Skallelv for et halvt år siden, og er nå i startfasen av arbeidet med albumet, forteller låtskriver og artist Hilja Balsnes Løvvik.
Sammen med Viljar Ratama Dunđerović jobber hun for tiden med et studioalbum som skal romme både kvensk tradisjonsmusikk og nykomponerte låter på både kvensk og norsk.
Her kan du lese vårt intervju med Ratama Dunđerović: Fra Taylor Swift til kvensk språk: – Jeg er nok bortskjemt på fine øyeblikk
– For tiden er vi i en skriveprosess der vi jobber med tradisjonelle viser, tonesetter lyrikk og skriver originalmusikk, forklarer hun.
For Hilja handler musikkprosjektet ikke bare om musikk. Det er også en vei inn i egen bakgrunn. (Kuva: Simon Balsnes Løvvik)
I tillegg er begge involvert i Folk session kvääni, som er et samarbeid mellom Riksscenen, Kvääniteatteri/Kventeateret og dansekompaniet Karhutanssi.
Aktivisme som inngang til egen arv
Hilja bor i Oslo, hvor hun også er oppvokst. Mormoren hennes, Sonja Jacobsen, er fra Nordreisa, og det er gjennom henne hun har sine kvenske røtter.
– Som mange andre har jeg først de siste årene lært mer om den kvenske delen av slekta, selv om jeg alltid har visst at vi er kvenske og samiske. Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med kvensk musikk, men har vært litt redd for å ta i det, sier hun.
Veien inn i det kvenske gikk ikke først gjennom musikken, men gjennom politisk engasjement. Under miljøaksjonene i Repovuono/Repparfjorden begynte hun å stille flere spørsmål om familiens bakgrunn.
– Da spurte jeg mormor om den kvenske og samiske delen av slekta, men hun visste ikke så mye.
Mens hun deltok på aksjonene i Repovuono/Repparfjorden lagde Hilja en låt som er både en protest og en bønn. Sangen fikk navnet «Fjorden er ikke vår» og finnes på YouTube. Musikkvideoen består av ulike videoer, blant annet fra Straumfjorden i Nordreisa. Her er et skjermbilde fra musikkvideon, hvor vi ser hennes oldemor, mormor, oldefar, onkel, mamma, grandtante og mammas fetter på tur i Reisaelva.
Senere deltok hun i Fosen-aksjonene, og det gjorde sterkt inntrykk.
– Jeg kjente at dette egentlig ikke var min sak, men samtidig føltes det som om det kanskje var det likevel. Det var da jeg begynte å spørre mer, og etter hvert forsto at det kvenske også har vært en del av kulturen i familien selv om det lenge hadde vært stille rundt det.
Aksjonene i Repovuono/Repparfjorden har tiltrukket folk fra hele landet, og er også en kvensk sak. Her kan du lese intervju med Rebecka Ekeland, en av de unge kvenene som engasjerte seg i saken: På barrikadene for Repovuono
Selv om hun alltid har visst at familien er kvensk, har betydningen av det vært uklar.
– Jeg har alltid fått gratulasjonsmelding fra mormor på Kvenfolkets dag. Men for meg har det kvenske lenge først og fremst betydd Nordreisa, uten så mange assosiasjoner til språk og kultur.
Å våge å ta eierskap
Etter å ha blitt kjent med andre kvener i hovedstaden begynte hun gradvis å ta eierskap til denne delen av sin identitet.
– Etter hvert som jeg har blitt kjent med flere, og opplevd hvor åpne folk er, har det blitt mindre skummelt. Det har gjort det mulig å jobbe med kvensk materiale og våge å tenke at jeg kan gjøre noe av det til mitt eget.
Responsen på det musikalske prosjektet har vært overveldende positiv.
– Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, og var litt redd for hvordan det ville bli tatt imot.
Blant venner i Oslo har det gitt henne en ny rolle.
– Mange visste lite om det kvenske, så jeg ble fort en slags vandrende ambassadør. Det føles litt rart, siden jeg selv visste veldig lite for bare ett år siden.
Responsen fra hennes nye musikkprosjekt har vært preget av åpenhet og støtte fra det kvenske fellesskapet. (Kuva: Simon Balsnes Løvvik)
Hun understreker betydningen av fellesskap, både personlig og kunstnerisk.
– Poenget er jo ikke at jeg skal sitte alene og jobbe med den kvenske kulturarven. Fellesskap betyr mye, og det kvenske fellesskapet kjennes ut som noe jeg har savnet.
Kunstig opplivning?
Prosessen har samtidig vekket kritiske refleksjoner.
– Noen har sagt at tilnærmingen kan føles litt kunstig, nettopp fordi vi har blitt så fornorsket. Språket er på vei ut, og kulturen står i fare for å bli glemt. Da kan det oppleves som en kunstig gjenopplivning.
Som oppvokst i Oslo, langt unna kvenske språkområder, har hun kjent på frykten for å ta plass.
– Det er kanskje den kritikken jeg har vært mest redd for – at jeg tar tak i noe som egentlig ikke er mitt.
Samtidig ser hun nettopp dette som en del av løsningen.
– Jeg skulle jo ønske at det var mitt, og kjenner på en sorg over ikke å ha fått muligheten til å vokse opp med det. Det er jo ikke min feil at familien har blitt fornorsket. Da får det kanskje bare være litt kunstig, hvis det er det som må til for at det gjenopplives. Noen må finne nye måter å gjøre ting på.
Utgivelsen av albumet
Ambisjonen om å gjenopplive noe på egne premisser ligger også til grunn for albumprosjektet, og Hilja og Viljar planlegger å bruke god tid på det.
– Våren blir en skriveperiode, og så drar vi i studio til høsten. Vi har fått midler til komposisjon og er i samtaler med plateselskap, så prosessen er i gang. Antakelig vil albumet være klart for lansering i løpet av 2027.
Første spillejobb for duoen blir på presentasjonen av boka Kvenske stemmer i Oslo, dagen før teaterforestillingen Kniven i ilden har urpremiere på Riksteateret.
Her kan du lese om et annet kvensk musikkprosjekt fra vårt arkiv:
