Før farget folk sitt eget garn, kvener hadde sauer og dermed tilgang til ull

Riinakaisa Laitila tok elevene sine med på en reise i plantefargingens eldgamle historie. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

I tusenvis av år lærte mor det videre til sine døtre. Nylig tok Kvensk institutt ansvar og gjorde den fargerike, men mye glemte kunnskapen tilgjengelig for flere.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Nå som før, det var stort sett kvinner som flokket seg da instituttet i nord kjørte oktober-helgekurs i plantefarging.

– Det tok ett døgn før det kurset var fullt, selv om vi økte fra åtte til ti deltakere. Faktisk kom det enda flere til, så vi måtte sette opp nytt kurs helga etter, sier kulturarbeider og kursleder Riinakaisa Laitila.

Dette var altså første gang arbeidsplassen hennes bød inn til kurs i plantefarging, lite er mer ekte kvensk tradisjonskunnskap skal vi tro Laitila, som forteller at ideen kom til etter utstillingen «Ull og veving» tilbake i 2009. Her var noen av utstillingsobjektene hjemme-plantefarget, og da de senere fulgte på med kurs i grindvev, innså de behovet også for et kurs i plantefargingens gamle og til dels mystiske kunst.

– Det er virkelig gammelt. Kunnskapen ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, og i middelalderen, som på 1200-tallet, krevdes det opptil åtte års læretid for å bli godkjent som farger, sa Laitila for sine lydhøre deltakere.

Men så, rundt midten av 1800-tallet, ble de første syntetiske fargestoffene oppfunnet.

– Det gjorde farging både raskere og billigere, og det meste av den tradisjonelle naturfargingen falt bort. Til fordel for industrien, sa hun.

Det å lære seg å plantefarge ullgarn er en ekte og sunn pakke både for kropp og sjel. Her må du kombinere solid teori med nevenyttig praksis, du må både lese bøker og gå ut i skogen. Arkeologiske funn og skriftlige kilder, lot Laitila oss vite, viser at planter, løv, bark, røtter, frø, lav og insekter, ble brukt til farging allerede for bortimot 4000 år siden.

Vi spør Laitila hva som ellers motiverte til å sette opp et føritiden-kurs som dette.

– Det viktigste for meg er at vi får formidlet den kvenske tradisjonskunnskapen til nye mennesker, som kan ta det som del av det de gjør med ulla.

– Kvenene var dyktige håndverkere, men det kanskje viktigste var at de hadde sauer og dermed tilgang til ull. De solgte ullprodukter, blant annet grener, sokker og votter, men også belter og komagbånd, og da ville folk helst ha fargerike versjoner av garnet som vanligvis var hvitt, svart eller brunt. Ved å hente fargestoffer fra naturen fikk de rødfarger og gult og grønt, de fargene de trengte for å lage fine produkter.

– Produkter med fine farger og fine mønstre fikk man lettere solgt, sier hun.

– Men det er mye arbeid før man kommer så langt, gå på markedet og selge egne produkter?

– Helt klart. Plantefarging betyr mye forarbeid. Du må forberede garnet, og du må kutte ned alt av plantemateriale. Det blir gjerne sanket og plukket på sommeren, de gir mest farge da, selv om noe kan sankes hele året. Bark fra trær, og noen sopper, forklarer hun.

– Og man må ta hensyn til de lokale ressursene. Da er det bare å ta seg en tur ut i det fri, gå rundt i skogen og se hva som kan egne seg, oppfordrer hun.