Det sies at ei kvensk kvinnehånd aldri er tom. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Dem som fant opp bruk og kast, var garantert ikke pyssijokilaiset.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
– At en god del yngre folk var ivrige etter å bli med på kurset, viser at mange unge virkelig interesserer seg for gamle kunnskaper.
Det sier Turid Kirsten Wilhelmsen, ekte pyssijokilainen, børselvværing som meldte seg på som vanlig deltaker, men som ble forfremmet til hjelpelærer av hovedlærer Riinakaisa Laitila.
– Det er nok fordi jeg har holdt plantefargingen ved like etter at jeg for mange år siden gikk på husflidskolen. Den lå i Lakselv, sier hun.
Turid Kirsten Wilhelmsen meldte seg på som deltaker, men siden hun kunne så mye fra før om det å farge garn med planter, spurte Riinakaisa om hun kunne bistå i lærerjobben. – Jeg har lært veldig mye av å være medhjelper på dette kurset, sier hun. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– Skolen lå nokså nært likevel, selv om det er over fire mil i mellom der og her?
– Ja. Synd at den skolen ble borte, sier Wilhelmsen, hun var en flittig elev som lærte seg alt fra søm og fargelære, til kunsten å veve. Senere holdt altså viteviljen seg på topp.
Så dersom også du har fått tak i noen nøster ubehandlet norsk ull som du kunne tenke deg å fargesette, så er rådet å sanke det meste på sommeren. Fra rundt Sankthans til midtsommer. Da har plantene kraft og mest mulig farge i seg, forklarer Wilhelmsen.
Hvis man kommer skrubbsulten løpende og hiver seg over det man tror er herlig spagetti i tomatsaus, kan man få seg en temmelig smakløs overraskelse. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– Dessuten er det best å sanke på voksende måne, for da er krafta lengre oppe i planten. Men hvis du vil høste røtter, så gjøres det best på nedmåne, minkende måne, for da trekker krafta lengre ned i rota, tilrår altså plantefargeren, som er dyktig på det meste av käsityö, håndarbeid. Turid strikker og hekler og vevde før om årene en god del på storveven sin. Den er nede nå, men målet er å få den opp og gå igjen.
Oppveksten, utdanningen, livet som børselvværing, gjorde at Turid i dag er langt over middels opptatt av naturen og alt man der kan finne. Garnfarging på tradisjonelt vis, minner hun om, er naturvennlig. Ingen kjemisk tilsetting, bare plantenes iboende kraft. Tar man den kraften i bruk, og kombinerer forholdet til tingene sine med gjenbruk, har man oppskriften på noe holdbart.
– Jeg mener det er viktig å bruke det man har, at det ikke blir kastet bort. Så jeg har brukt gamle klær og sengklær og vevd blant annet matter.
– Det var mer normalen før, gjenbruk?
– Ja. Veldig vanlig. Så ble det litt umoderne, fordi det var finere med det man kunne kjøpe, minnes hun om skiftet som førte oss inn i dagens bruk-og-kast samfunn.
Beste utgangspunkt er et nøste ubehandlet norsk ull. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– Garnfarging og håndarbeid har kanskje med tilgjengelighet å gjøre også? At det er lettere når instituttet kjører kurs?
– Absolutt, sier Wilhelmsen, som i løpet av kurset snappet opp innspill som kan lede til nye kurs.
– Jeg hørte blant annet noen nevne at de har lyst til å lære å karve og spinne. Den interessen er veldig bra, for vi bør komme bort fra det at alt man kjøper er mye bedre enn det man lager sjøl.
– Bruker man gode materialer og legger arbeid i det, så blir det også mye mer varig enn kjøpeting som ofte er beregnet for bruk og kast, sier hun.
Vi tar med at Turid vokste opp med kvensktalende far og ei mor som etter hvert forsto en god del hun også. Likevel ble det nølt kraftig med å lære det videre til barna. Det var en tid hvor kvensk, og samisk, var forbudt å snakke på skolen. Wilhelmsen minnes voksne som lydhørt forholdt seg til det lærerne på skolen sa, nemlig at ungene blir dumme på skolen hvis de ikke lærer norsk på skolen.
– I dag vet vi bedre. Vi vet at unger fint kan lære seg flere språk samtidig når de er små, avrunder hun.
