Mannen var skeptisk. Sa vi neppe burde ligge der og slenge, på vigslet jord… (Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
Vinden bar et streif av sludd, den dagen min venninne på liv og død ville overnatte i telt. Mest på død, viste det seg.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Vi var i Kjelvik, sommeren på hell der vi ruslet i fjæra og lette tørre skjell.
«Førr vi ska næmlig overnatte på…»
Min venninne hev hjerteskjellet hun nyss hadde funnet. Børstet hendene for grus og sand og sa:
«Kjirskegår’n!»
Kirkegården i Kjelvik. Det hadde folk hvisket og sagt. At den kirkegården der, ja den var full av det rareste. Vindskjeve sjøulker fra havet, hylende hekser fra bålstolpen på Kjelen, biske kvener fra de tjæresvarte skoger, hulkinnete og bleke som skitten snø, pluss tobente ulver og sikkert mange andre skumle vesener. Vesener så deprimert og nedslitt av livet på 71 grader nord at de lenge før sin død så ut som spøkelser. Og i denne hopen av troverdige gjengangere, der ville min venninne overnatte i telt. Også jeg hev blåskjellet mitt.
«Kjirskegår’n? Så klart!»
Det knaste i flomålet der vi sprang.
Telt er vrange å få rett, men en voksenperson sa ja til å hjelpe oss. Med ransler på ryggen, teltet i armene og vår gode hjelper diltende etter, travet vi oppover Kjelvik. Stø kurs mot stedets nedlagte kirkegård. Mannen stanset da han skjønte hvor det bar.
«Hø?» mumlet han. «Kjirskegår’n?»
Vi hørte ham stusse før han labbet etter.
«Koffør det?» gryntet han bak oss. «Ska dåkker øve?»
Mannen var skeptisk. Sa vi neppe burde ligge der og slenge, på vigslet jord. Til pest og plage kun en alen over folk som drømte om fred og ro. Han pekte at vi heller måtte legge oss til på utsiden av selve kirkegården. Finne oss en ledig plass, ja dersom mulig, på den ualminnelig omfangsrike dyrekirkegården vi Kjelvik-ungene hadde stelt i stand opp gjennom årene.
Täälta voit lukea tarinan kväänikielisen käänöksen: Kummituksii ukonilmala
Vi adlød, la oss et stykke utenfor. Mumlende skjøv mannen ned siste teltplugg og strammet siste bardun idet første regndråpe falt. Dråpen fikk hurtig selskap. Og så, som om noen smurte blekk over himmelen, brå skumring. Mange glimt av fjerne lyn i havhorisonten, til sist harde støt av vind fulgt av et øsregn uten like. Hulter til bulter veltet vi inn i teltet. Den første buldringen av torden nådde oss.
«Løkke tell!» ropte mannen, vi hørte ham dra ned glidelåsen i ytterteltet. Så hyttet han bannskap mot uværet og sprang sin vei.
Etter noen tids øning med liggeunderlag og soveposer fortalte vi hverandre historier. Spøkelseshistorier. Om apehånden som kravlet når folk ønsket seg noe. Om hvem det egentlig var, som banket på døren til den siste mannen i verden. Med eller uten apehender, til dags dato har jeg til gode å få sove i telt.
Slik lå vi og glodde og småpratet mens stormbygene sto i kø fra havet. På vårt våkneste var vi ei stund etter midnatt. Fordi tordenværet smalt så bakken ristet, men også fordi vi mellom tordensmellene hørte andre lyder.
Det ankom liksom fra kirkegården; ga seg til å luske og pjuske utenfor teltet. Vi holdt pusten og lyttet.
Enten, hvisket jeg, var det et dyr. Eller et menneske. Min venninne kom opp med en tredje mulighet. At det var et udyr. Eller umenneske. Da gled vi ned i soveposene våre, til knapt nesetippen stakk fram.
«Sproing!»
Det var en av bardunene, den vibrerte i protest. Noen måtte ha snublet borti.
Utenfor var det igjen stilt. Bare regnbygen som børstet forbi, hard prikking mot taket.
Min venninne hvisket at det umulig var et vanlig dyr eller normalt menneske. Grunnen, sa hun, var at ingen folk eller fe gikk forbi en kirkegård midt i natta i sånt vær. Ikke med vettet i behold.
«Mm», samtykket jeg.
Noe som betød, ble vi enige om, at det faktisk måtte være et uvanlig dyr. Eller unormalt menneske. Min venninne sa:
«Tror du at vi dør?»
Jeg sa jeg visste ikke, men at det godt kunne hende. Utenfor vendte lydene tilbake. Vi lyttet med blikk som vandret i natten. Lusking og tusling, snikende skritt. Liksom føtter som svisjet gjennom vått gress. Svarte slagstøvler, trekkende på tare fra dypet. Eller tunge poter med fingerlange klør. Igjen var det noe som kolliderte med en bardun, hardere denne gangen. Teltet vårt hutret, ristet fra seg regnvann. Vi satte oss begge opp.
«Kem e det?» ropte min venninne.
«Ka dåkker vil?» supplerte jeg.
Utenfor teltet en tid kun regnet og fortapt buldring av torden. Men så, fra flere stedet til samme tid; en rekke rare, oppspilte lyder. Lydene minnet om unger som flirte.Fliring nokså uforenlig med at en galning og hans udyr var på ferde. Min venninne ga klar beskjed.
«Åh! Hut dåkker vækk!»
Hun ramset opp en rekke navn på Kjelvik-unger og gjentok beskjeden.
Det hjalp, for sekunder senere var vi igjen alene. Tilsynelatende. Min venninne åmet seg bedre til rette i soveposen, vendte ryggen til og mumlet at hun ville sove.
Selv lå jeg våken resten av natten. En tanke vendte stadig tilbake. Hver gang sterkere; disse ungene som flirte, det var noe rart med den fliringen. Noe… noe underjordisk.
I sjutiden samme morgen, våte og kalde etter å ha brutt leir, sprang vi hjem. Teltet i en diger vase mellom oss, fordi vi aldri fikk stappet det inn i sin trange oppbevaringspose. Vi stoppet ofte for å røske barduner løs fra steiner og blomster, og en gang tråkket vi samtidig på barduner og trynet inn i teltvasen, våt og kald som levende fisk.
Dagen etter hang sola på himmelen. To av de minste guttene fra Kjelvik vaket rundt huset vårt, ville ha meg ned på kaia og leke. Et stykke før fjæra møtte vi telt-venninnen min, duknakket mumlet hun hei og slo følge. Hun stoppet da jeg spurte om noe var galt. Guttene stakk i forveien, min venninne så seg rastløst til sidene og hvisket at hun hadde drømt så fælt. Mareritt. Og at dersom noen ønsket hennes mening, så var det noe rart med den fliringen vi hadde hørt. At den hadde noe… noe meitemarkete ved seg.
Senere snakket min venninne og jeg med samtlige unger i Kjelvik. Store som små. Spurte om noen tilfeldigvis hadde vært ute og gått den natta det lynte sånn. For eksempel i nærheten av kirkegården?
«Næi. Kors’n det?» lød svarene.
Ingen rødmet. Ingen blånektet.
Og ingen flirte.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
