(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
Det kom fram mer i sakens lyssky anledning.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Et tydelig mønster i koppen, sa jeg at jeg så. Det minnet om en sti. Jo, helt sikkert. En tydelig sti fra innerst i Lykkerommet og hele veien opp til dit damen hadde drukket av koppen før den ble satt til tørk. Og jeg så mer. Nemlig blomster. Verken en eller to blomster, men presis tre.
«Dæm e ikke kæm som hælst, dæm hæranne blomsteran», sa jeg og gløttet opp på damene. «Dæm e rose. Sånn som dæm har i brudebukættan.»
Da var det liksom klokka på veggen sluttet å tikke, at til og med urverket glemte tid og sted. Jeg senket nesa og stirret fornyet ned i koppen. Og sa:
«Ja. Åsså ser æ sjokolade. Ei hel plata. Åsså ser æ i gruggen ei dør. Den e ikke kållåpen, døra, den e hallåpen. Vent litt, æ ser mer. Jo, førr æ ser ei dør tell, på andre sia av koppen. Den døra e ikke hallåpen, den e igjæn. Stængt. Men æ ser mer, i gruggen. Æ ser næmli to store hjærta dær nede i Lykkerommet dåkkers. Og dæm hjærtan e det ei pil igjænnom.»
Stadig like knitrende kjempestille på kjøkkenet. Jeg sa:
Les den kvenske oversettelsen her: Sumpun illoi – Poovari pöydän alla, osa 2
«Åsså ser æ en fullmåne. Men eillers så ser æ ikke mer. Bortsett fra en båt. Den ser æ åsså. Det e en båt med åra. En robåt. Men ikke mer.»
Jeg så opp fra koppen.
«E det greit, mamma? Æ ser ikke nåkka mer.»
Den eneste lyden på lenge, kom fra damen med det store kakestykket. Nemlig da hun svalgte tungt. ‘Glibb’, lød det. Hun nyspådde damen sa null og niks. Lot være å blunke også, på lange tiden. Mamma, hun nøyde seg med å gi meg et kort nikk. Men så, liksom damene var satt på pause og noen plutselig trykket på play-knappen, tok de til å skvaldre. Lenge og i munnen på hverandre mens temperaturen på kjøkkenet steg mange grader. Jeg sank i hop på krakken og sa ingen verdens ting.
«Margareth!» ropte den nyspådde damen, pekefingeren hennes viftet mot mamma. «Du har førrtællt om han. Tell jentongen din. Jo da», insisterte hun da mamma ristet på hodet, «du har førrtællt!»
Hun fikk støtte fra damen med det forhenværende store kakestykket. Begge mente at spåingen var juks og bedrag. Uetisk samsnakk mellom mor og datter var eneste mulige forklaring, mente de i kor. Mamma slo ut med hendene.
«Sagt om han? Tell ho Maureen? Koffør sku æ nu det? Å ka sku no det ha vært?» Mamma pekte tilbake på den nyspådde damen. «Du har jo knapt sagt nåkka som hælst om nån som hælst. Og vesst æ nu vesste nåkka fra nu vi har sotte hær, katti sku æ ha nådd å sagt det tell ho Maureen? Vi har jo sotte hær i lag heile tia.»
Sa altså mamma. Da ble den nyspådde damen tenksom. Hun skjønte nok at hun ubevisst hadde røpet seg, med sin flammende jukse-påstand mot premiere-spåingen. Hun mumlet likevel at det kanskje var tale om tankeoverføring. Mellom Margareth og den utkrøpne jentungen hennes.
Men denne klarsynte teorien var det få rundt bordet som kjøpte. Den nyspådde damen vred seg kraftig da forhøret begynte. Først og fremst hvem han var, den hvite ridderen i gruggen? Han som Maureen så tydelig så, men som ungen så taktfullt lot være å si rett ut at hun så. Nyspådd dame ristet fånyttes på hodet. Og dernest, ble hun forhørt, hva hadde blomster, sjokolade og robåt under fullmåne med saken å bestille?
Nyspådd dame krympet seg i stolen, begge kinnene røde. Hun ristet på hodet og mumlet at det verken var offisielt eller noe, og at det var strengt hemmelig. Ingen, sa hun, visste noe som helst. Ja, unntatt ungen, tydeligvis. Men da kom ei av de andre damene ved bordet brått på noe. Rak i ryggen pekte hun på den nyspådde damen og sa.
«Du va bortreist forrige hælg. Korr va du?»
Det endte med at den nyspådde damen tilsto. Hun hadde vært på hyttetur forrige helg. I lag med, hun nølte lenge, han. Han som skulle være hemmelig.
«Fikk du kanskje nåkka?»
Damen nikket stille.
«Va det blomster kanskje? Og sjokolade?»
Stille nikket damen. Sa hun hadde fått ei hel plate sjokolade. Som de delte, hun og han. Ja, og blomster. En liten bukett blomster som var – jeg så henne gløtte etter tur på venninnene rundt bordet – tre røde roser.
Det kom fram mer i sakens lyssky anledning. Damen innrømte nemlig at prinsen i porselenet nokså nylig hadde ringt henne, og spurt om de skulle dra på hyttetur neste helg også. Når han var ferdig med fisket. I telefonen hadde han foreslått at de kunne ta robåten og ro seg en måneskinnstur på vannet nedenfor hytta, hvis bare været var sånn at man unngik forlis. Han hadde nemlig noe han ville – damen ble så stille i stemmen at hun knapt var hørbar – spørre henne om. Trassig i blikket rettet hun ryggen og sa.
«Men ka han ska spørre mæ om, det kan jo være ka som helst det.» En antakelse hun begrunnet med det faktum at hun tross alt var nyskilt.
Ny forbigående stillhet rundt bordet mens damene vurderte saken. Hm? Hvor sannsynlig var det, at spørsmålet som mannebeinet i robåten skulle stille under kommende helgs fullmåne, ville handle om noe annet enn kjærlighet? Inkludert mer eller mindre tomme løfter om evig troskap? Selv kakedamen sa seg skeptisk til andre forklaringer, enn amor og hans pil og hans tvilsomme skyteferdighet.
«Sa du førresten nyskilt?», sa kakedamen brått. En smule føk fra munnen hennes. «Jentongen hær va jo knapt telltænkt da du ble skilt.» Hun måket opp en ny kakebit med teskjea, stirret på den mens hun med dårlig skjult misunnelse mumlet. «Førresten løkke te me å ro feske ætte rose og sjokolade og det som mer unøttig e.»
Damene rundt bordet ble til syvende og sist enige om å være uenige. Da så de på meg i kor, alle sammen. Jeg så på mamma. Jo da, sa smilet hennes, det var helt greit premiere-spådd det der. Da gløttet jeg en siste gang fra den ene til den andre, og lot krakken stå tom idet jeg gled ned på gulvet.
Hvor jeg gjemte meg under bordet, til alle sider innrammet av en hvit penduk med blomstermotiv.
Til vanlig brukte det å komme uforvarende damelester dunkende borti meg, når jeg satt sånn under bordet og lyttet til spåing og slarv. Men denne ettermiddagen kom det ingen, verken fra mamma eller Unni, fra kakedamen eller hun nyspådde. Jeg fikk være respektfullt i fred.
Til gjengjeld hørte jeg dem skvaldre som en skokk skremte gjess. Uenigheten blusset opp, jeg hørte noen grøsse og si at de plutselig så grunn til skepsis mot det å bli spådd.
All den tid spåingen kom så farlig nær ens innerste hemmeligheter.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
