Salmeboka, minutt for minutt. KvääniÄänii synger salmer som av Nord-Hålogaland bispedømme ble vurdert som upassende for å trykkes i salmehefte. De pietistiske, læstadianske salmene egner seg ikke til kollektiv sang, iflg bispedømmest fagkonsulent. (Foto: Åge Mellem)

 

I dette åpne brevet til Kirkerådet tar Norske kveners forbund- Ruijan kvääniliitto opp utfordringer de føler de må komme i dialog med kirken om:  – Kirken har historisk vært en viktig brikke i fornorskningspolitikken, og dessverre oppleves det som om det ennå er en vei å gå før kvenene er fullt akseptert og inkludert i den norske kirke, skriver Egil Sundelin og Kai Petter Johansen i dette innlegget.

 

Forholdet mellom den kvenske nasjonale minoriteten og Den norske kirke har gjennom tidene vært nært og inderlig. Men som i alle relasjoner der de sterkeste følelsene er aktivert, så er det fare for å trå feil. Gjentatte feilsteg kan åpne grobunn for mistillit, følelse av svik og av å ikke være ønsket eller forstått. Da kan det være vanskelig å gå den andre parten i møte. Og står det ingen ved grinda når en kommer dit, så faller det seg lett å snu.

Vi ønsker å igjen møtes ved grinda.

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto er en landsdekkende organisasjon som ivaretar kvenske interesser. Vi har som formål å arbeide for å bedre og fremme kveners stilling, rammebetingelser og rettigheter, sosialt, kulturelt og næringsmessig, samt å styrke kvensk språk og synliggjøre kvenenes historie og kvenene som folk. I Norge er de tradisjonelle kvenske bosetningsområdene i store deler av Finnmark, Troms og nordlige deler av Nordland. I dag bor det likevel kvener over hele Norge.

Kvenene har vært utsatt for en hard fornorskningsprosess fra norske myndigheter, der den norske kirke har vært en sentral og aktiv deltaker. Det har ved flere anledninger vært ytret ønske om unnskyldning fra Den norske kirke for de dype sår som fornorskningsprosessen har tilført det kvenske folk. En beklagelse av urett er særlig viktig i relasjoner som er nære. Og kirken har vært, og er også i dag en levende og sterk del av kvensk kultur.

Kvensk revitalisering har i de senere år blitt styrket. Folkegruppen har fått en økende selvbevissthet og identitet som skapes i relasjon med omgivelser og det øvrig samfunn. I denne prosessen oppleves ikke Den norske kirke som tilstedeværende.

Dette har medført at det i flere år har vært uro rundt Den norske kirkes håndtering av kvenene. Til kirkerådets høring om ny kirkeordning kom det i 2017 inn svært mange innspill som støttet kvenenes krav om en bedre stilling i Den norske kirke. Et samlet kvensk miljø ga uttrykk for nødvendigheten av å opprette et eget kvensk kirkeråd. Vi mener dette er veien å gå framover.

I 2019 delegerte Den Norske Kirke ansvaret for kvensk kirkeliv til Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Det vakte oppsikt at de kvenske miljøene ikke ble tatt med på råd i forbindelse med denne prosessen. Gjennom 2020 var det stor oppmerksomhet knyttet til Nord-Hålogaland bispekontor sin kritikkverdige håndtering av kvenenes tradisjonssalmer. Etter det vi vet har ikke dette blitt forsøkt ryddet opp i av bispedømmekontoret.

Det var vondt å få avskrevet vår kjæreste kulturarv som upassende for bruk i Den norske kirke, og det viser behovet for at kvener selv må ha rett å definere sine kulturuttrykk.

Behandlingen som kvenene har opplevd fra Nord-Hålogaland bispedømmekontor i de siste årene har for mange revet skorpen av sår etter fornorskningsprosessen. Dette er ikke noe vi kan leve med.

Vi vil med dette be om at Den norske kirke ved Kirkerådet kommer til grinda.  Vi ønsker ro og tillit i relasjonen mellom kvenene og kirken og ber om dialog med Den norske kirke om opprettelse av Kvensk kirkeråd. Det er tid for medbestemmelse, synliggjøring og likeverd.

Det er tid for forsoning.

 

Egil Sundelin og Kai Petter Johansen.