Line Evensen. (Foto: Arne Hauge)

 

Line Evensen har lest Agnes Eriksens åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen (Nordlys 3. juli/Ruijan Kaiku 5. september). I dette leserinnlegget takker Line for at Agnes valgte å dele sin historie med oss.

 

Jeg håper det kommer innlegg fra flere i tida fremover. Det er viktig at kvenene blir synlige og ikke minst hørt.

Selv kjenner jeg meg i en situasjon der jeg som kvensk etterkommer føler at jeg ikke har noen historie å fortelle.
Ikke har jeg, eller noen i min familie, som jeg vet om, opplevd fornorskningen så direkte slik blant andre du har.
Ikke vet jeg om mine besteforeldre visste hele livet at det rant kvensk blod i årene deres, eller om de fikk vite det fordi en slektning begynte å forske på slekta da de var eldre.
Ikke hadde jeg hørt språket før jeg begynte å studere det og synge på det.

Les også: Oppfordrer kvenene til å skrive til kommisjonen

I det store og hele så sitter jeg her egentlig bare med haugevis av spørsmål som jeg lurer på, men ingen å spørre dem om.
Det er vel gjerne slik det er, at man ikke spør mens det er tid, mens folk som kunne svart er i live.

Jeg sier at jeg er kven, samtidig som jeg noen ganger lurer på om jeg har rett til å kalle meg det, siden jeg mangler den biten der jeg kan vite at «jo, min familie levde som kvener og snakket kvensk.»
Jeg har vokst opp som en vanlig norsk jentunge, uten å føle at jeg egentlig kunne vokst opp som en jentunge med et annet språk, en annen kultur.

Da jeg i voksen alder etter hvert begynte å interessere meg skikkelig for den delen av meg selv som er knyttet til det kvenske, hadde jeg etter mye rotløs flytting endelig funnet ut at jeg skulle flytte tilbake til Kåfjord, til der mine besteforeldre bodde og der jeg selv ble født og bodde de to første årene av mitt liv. «Der man e født, der høre man heime,» hadde jeg en gang som liten jentunge sagt til min bestemor. Slik har jeg også følt det, at jeg hører hjemme her.

Når jeg nå sitter og kjenner på denne følelsen av å ikke vite helt om jeg har rett til å kalle meg kven, om jeg i så fall er kven nok, så tar jeg meg i å måtte tørke tårer og føle på en følelse av å ha mistet noe. Den samme reaksjonen har jeg opplevd enkelte ganger når jeg har hørt eller selv spilt og sunget sanger på finsk eller kvensk.

Vel, Agnes, dette ble litt mer enn jeg hadde tenkt meg.
Jeg skulle bare fortelle deg at jeg syns det var bra du skrev innlegget, og at jeg håper det finnes mange flere der ute som gjør som du.

Kiitos!

Hilsen Line Evensen