Pohjonen-Davvi-Nord bød på fartstylte scener. Her med Astrid Serine Hoel og Erling Fredriksson i front. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Torsdag var det Norgespremiere på teaterforestillingen «Pohjonen-Davvi-Nord – Une expérience magnifique.» En forestilling med fart, humor, musikk og dans – og veldig mange språk.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Torsdag kveld kunne Tornedalsteateret fra Sverige, Piste kollektiivi fra Finland og Kvääniteatteri fra Norge presentere samarbeidsforestillinga «Pohjonen-Davvi-Nord – Une expérience magnifique» på Storslett samfunnshus i Nordreisa. Det er, kort fortalt, en forestilling som undersøker ideen om at de nordlige landskapene former sine innbyggere.

Les mer her: Unikt samarbeid med blikk på egne hender

Basert på sannhet

Selv om historien i forestillinga naturligvis er fargelagt og tilpasset, så er den basert på faktiske hendelser. Utgangspunktet for det hele er en ekspedisjonsreise tilbake i 1736, der den franske vitenskapsmannen Pierre-Louis Moreau de Maupertuis hadde funnet veien til Tornedalen. Eller rettere sagt, forvillet seg til Tornedalen; Angivelig skulle han egentlig til Nord-Norge, hvis hensikt var å kartlegge jordklodens form, men han havnet altså på feil sted.


Reinsdyr eller kratt? Mellom slagene utfordres publikum til å tenke selv også. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Her oppdaget Maupertuis saker og ting utover det han hadde forventet seg. Kanskje møtte han mennesker og kulturer også? Hans levende reiseskildringer ble i alle fall grunnlaget for en ivrig turisme fra det europeiske kontinentet mot nord på den tiden.

Mangespråklig og fartsfylt

I forkant av forestillinga, i påvente av å slippe inn til scene og amfi, ble Nordreisa-publikummet påspandert kaffe og noe å bite i.

Mens kaffen passerte de vel femti ganene som var til stede, runget en beskjed over høytalerne, et slags forvarsel, om at man måtte forberede seg på å bli eksponert for mange språk denne kvelden, og neppe ville forstå alt. «Men, hva gjør vel det, det gjør man kanskje ikke til vanlig heller?», sa stemmen over høytalerne (fritt etter journalistens forståelse).

Og det var ingen «fake news»: Da utøverne entret scenen tok det ikke lang tid før språkene norsk, svensk, kvensk, meänkieli, finsk, samisk, fransk og engelsk danset omkring hverandre i både takt og utakt; tidvis med en oversettende funksjon, og tidvis i form av dialog på tvers av ulike språk. Slik det gjerne kunne være før i tiden i språkkontaktområder i nord.


Kvääniteatteris Astrid Serine Hoel har en av rollene i forestillingen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Det var heller ikke bare de åtte språkene som danset omkring hverandre. De sju utøverne på scenen var nær sagt hele tiden i bevegelse. Musikken, det aktive kroppsspråket og dans bidro sterkt til formidlingen, og kan muligens ha veiet opp også for det som måtte oppleves som tapt for de som ble utsatt for «babels forvirring.»

På et tidspunkt i forestillingen ble det ropt «Bort med parykken, Maupertuis. Bort med parykken, Maupertuis» en rekke ganger. Dersom Maupertuis hadde sittet ved min side på tribunen, ville jeg heller sagt «hold på parykken, Maupertuis, ellers blåser den av sted.» Man fester jo gjerne løse gjenstander når det er fart i vinden, og dragsuget etter denne fartsfylte forestillinga vil kunne rive med seg litt av hvert.


Det hvite objektet ble, som en rød tråd og med sin allsidighet, velbrukt i de ulike scenene gjennom hele forestillinga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Klar for Tromsø

Turneen er allerede vist fram i Nord-Sverige og Nord-Finland på stedene Tärendö (Pajala), Rovaniemi, Tornio, Luleå, Övertorneå, Karesuando. Oppsetningen i Nordreisa var den første av to forestillinger som vises i Ruija, før neste og siste forestilling går av stabelen den 12. november på Kulta i Tromsø.