Initiativtaker Birgit Paulsen kan endelig puste lettet ut. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Etter flere år med venting og utsettelser står statuen av Seppälä endelig på plass. Birgit Paulsen håper historien nå vil leve videre.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Jeg har ikke klart å ta det helt innover meg ennå. Det er bare et par dager siden statuen kom til Skjervøy, og vi har vært redd for at det ble enda en utsettelse, sier ildsjelen Birgit Paulsen.
– Verdt å vente på
Opprinnelig skulle statuen avdukes under markeringen av 100-årsjubileet for Serumløpet i fjor, men avdukingen ble utsatt.
– Det er tre år siden den ble fullfinansiert. Siden da har det bare vært å vente på kunstneren, men det har vært verd å vente på.
Kunstner og billedhugger Frode Lillesund, en av døtrene hans og initiativtaker Birgit Paulsen foran den nyavdukte Seppälä-statuen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
– Den er så vakker. Vi har fått den beste kunstneren og dette er virkelig noe å feire. Nå kommer ingen som vokser opp på Skjervøy til å lure på hvem Leonhard Seppälä var.
For Paulsen handler statuen om langt mer enn bronse. Den handler om å sørge for at historien om Seppälä ikke går i glemmeboka.
De siste årene har flere ting skjedd som gjør at han ikke skal glemmes. Blant annet er historien om Seppälä i dag på pensum både i tredje- og åttendeklasse i Kierua. Elevene besøker i den forbindelse også Seppalatunet, som Paulsen driver.
– De skal ikke lide
Det er ikke bare Serumløpet som gjør Leonhard Seppälä til en bemerkelsesverdig skikkelse, mener Paulsen.
– Det er en fantastisk historie, som man aldri hørte om. Én ting er at han ble en kjempedyktig hundekjører, men han innførte også en helt ny måte å behandle hundene på. Han ble en flokkleder i stedet for en som pisket dem fram.
– I dag er jeg ikke nervøs for noe lenger, ler Birgit Paulsen lettet. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Seppälä var opptatt av dyrevelferd, noe som fortsatt trekkes fram under det årlige Iditarod-løpet i Alaska. Det 1575 kilometer lange løpet regnes som verdens lengste og mest prestisjefylte hundeløp, og hvert år deles Leonhard Seppala Humanitarian Award ut etter målgang.
– Prisen deles ut blant de første ti som kommer i mål, og går til den hundekjøreren som kommer i mål med hundene sine i best form.
Juryen består av et veterinærteam.
– Uansett resultat skal det ikke gå på beskostning av hundene. De skal ikke lide under løpet.
Innholdsrik historie
Paulsen forteller videre om beundringen hun har for Seppälä.
– De dro ut med fare for eget liv, i lave temperaturer og den verste stormen på over 20 år.
Likevel valgte han å ta med seg Togo – den tolv år gamle lederhunden han stolte mest på.
– Han visste at Togo hadde en helt spesiell evne til å finne fram, også i enden av snøkovet.
Hun beskriver en scene fra filmen Togo, der Seppäläs kone ber ham la hunden bli hjemme.
– Hun sa at Seppälä ikke ville stå det over hvis Togo ikke klarte det. Da svarte Seppälä at hvis han ikke tar med Togo, så kommer kanskje ingen av dem tilbake.
For Paulsen sier historien mye om hans verdier.
– Han var hjelpsom og stilte alltid opp når noen trengte ham. Historien om ham rommer så mye. Alle hundekjørere kjenner den, og de kan levende forestille seg hvor ekstrem denne ferden faktisk var.
Les også:
