Jan Daleng hentet flere gamle sleder fra Tornedalen. Nå står de på hyttetunet på Hestnes. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

– Jeg tenkte at disse måtte jeg ta vare på, sier Jan Daleng, han hentet flere gamle tømmersleder og landbruksredskaper fra Kiruna. 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Jan Daleng forteller gjerne om de gamle sledene han hentet i Kiruna. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

Utenfor hytta på Hestnes i Porsanger har Jan Daleng samlet flere flotte gamle hestesleder.

– Dette er tømmersleder som har vært i bruk i kirunaområdet. Det er kvenene som kaller seg for lantalaiset som har bygd, eid og brukt disse, forteller Daleng. Kvenske kulturminner er blant hans store interesser, og han har blant annet vært med i Norske kveners forbunds kulturminneutvalg i en årrekke.

Nesten kassert

Da Daleng for noen år siden deltok på et vennskapstreff med de svenske kvenene i Kiruna, la han merke til at Göran Johansson hadde hele gårdsplassen full av gamle sleder og landbruksredskaper.

– Det lå nærmest bare slengt i gresset, så da måtte jeg jo spørre hva de hadde tenkt å gjøre med disse. Da fikk jeg vite at de hadde planer om å lage en utstilling, og at de hadde sett seg ut en tomt til et museum. Men da de ikke fikk tillatelse til å bygge noe i det aktuelle området, falt prosjektet sammen og sledene ble stående på tomta til Johansson i flere år, forteller Daleng.

Det syntes kulturminneentusiasten var for galt, og sa at han gjerne kunne tenke seg å ta med noen av gjenstandene til Børselv og stille dem ut ved Kventunet.

En riktig flott slede

«Det var bare å hente tingene» fikk Daleng til svar, og han fikk lov til å hente så mye som han fikk med seg. Gjenstandene ville ellers ha blitt kastet, fikk han vite. «Hvis dere har tenkt å kaste det, så kommer jeg å henter det» svarte Daleng. Og det gjorde han. Etter noen turer med tilhenger til Sverige, står nå både tømmersleder, slåmaskin, plog og en stasslede på hyttetunet utenfor Børselv. Sistnevnte har han stående i garasjen.

– Det er en riktig flott slede som sannsynligvis har blitt brukt når man skulle i kirken. Den har jeg tenkt å restituere, forteller han.

Nå som gjenstandene har kommet til Porsanger, skal Daleng diskutere med den lokale kvenforeninga hva man skal gjøre videre med tingene.

– Jeg kunne tenkt meg å beholde en slede her, men det er jo fem andre sleder som burde vært stilt ut og vist frem, sier han.

«Bukk og geit»

Flere av tømmersledene er todelte, og består av en forslede og en bakslede som er festet sammen med en slags bolte-ordning på toppen som gjør at tømmeret ligger stødig selv om sleden under svinger. Disse kalles bukk og geit.

– Konstruksjonen gjør at man kan frakte ganske lange tømmerstokker, også i ulendt terreng. Sledene er laget for å bli trukket av hest, forklarer Jan Daleng.

Han er usikker på hvorvidt lignende konstruksjoner har blitt brukt i Børselv-området.

– Det kan godt tenkes. Om ikke annet så hadde de i alle fall tømmersleder. Tømmeret her i Børselvdalen er jo ikke like høyvokst som det antakeligvis er i Kiruna, så det er mulig at det var vanligere med enklere sleder her. Man brukte jo også sleder for å hente ved i skogen. Jeg har en slede her som er bygd av en av de eldre karene i bygda rett etter krigen. Den bruker jeg fortsatt til å hente bjørkeved i skogen, sier han.

Fortsatt brukbart

Daleng sier han vet ikke eksakt hvor gamle sledene er, men tror de kan være virkelig gamle. Noen av delene er preget av både råte og rust, og for å bevare trevirket i sledene, har han begynt å smøre dem inn med en blanding av tjære, linolje og terpentin.

– Det er for at de ikke skal forfalle helt. Noen av disse hadde begynt å råtne litt, men fortsatt er deler av treverket godt brukbart, sier han, og påpeker at deler av utstyret sannsynligvis er fullt brukbart den dag i dag.

– Noe måtte nok blitt skiftet ut, blant annet mangler det noen jernbeslag. Men det hadde nok vært brukbart fortsatt. Når jeg får satt det i stand, skal jeg prøve å få montert det på snøscooteren for å teste det, sier Jan Daleng.

 

 

Jan Daleng sjekker sledeutstyr. (Foto: Heidi Nilima Monsen)