Kjetil Martesønn Skog er redaktør i Framtid i nord, lokalavisa i Nord-Troms, og er skjervøyværing god som noen. I juni ledet han en bålsamtale om kvener i Skjervøy-samfunnet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Framtid i nord-redaktør Kjetil Skog hadde barnebarna i tankene da han takka ja til å lede bålsamtale om kvenske forhold i hjemkommunen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg synes det gikk bra. Det var veldig hyggelig.
Det sier redaktøren i Framtid i nord, Kjetil Martesønn Skog, i et intervju med Ruijan Kaiku som ble gjort i forbindelse med Paaskiviikko. Da hadde han nettopp ledet en bålsamtale om kvener på Kierua (Skjervøy).
Les også: Paaskiviikko åpnet med konsert og bålsamtale
– Det kunne gjerne vært flere her på min alder og nedover, for det var en del voksne folk. Men, det er viktig det som foregår. Det er en kvensk oppvåkning i Nord-Troms, og på Skjervøy henger vi etter.
Fokus på annet
Skog har selv bodd på Skjervøy siden han var 7 år i 1978, og regner det naturligvis som sin hjemplass. På spørsmål om hvorfor han tror oppvåkningen har gått så trådt, svarer han slik:
– Det var aldri snakk om kvensk og samisk som en del av Skjervøy-samfunnet. Vi visste at samene var i Maursund og drev med flytting, og hadde kontakt med dem når de var her. Men den kvenske avstammingen var liksom ikke der.
Han refererer så til noe Johan Pedersen var innom under bålsamtalen.
– Skjervøy-samfunnet hadde ikke tid til å se seg tilbake. Det var en vekst her, og da vi kom hit på slutten av 70-tallet så det helt annerledes ut. Det var fortsatt masse fjæra igjen, fra Fiskenes og helt inn til Vågen. I dag er det knapt bare Steffensenfjæra igjen, som er den identiske fjæra på Skjervøy.
– Det har skjedd en rivende utvikling i løpet av de vel femti årene jeg har bodd her. Og da har man kanskje ikke tid, i så stor grad, til å se seg tilbake, sier redaktøren.
Flau over bakgrunnen
Han peker på et annet poeng Pedersen hadde og som, ifølge ham, skapte nikking rundt bålet:
– Den generasjonen som da var foreldregenerasjon, og besteforeldre født rundt 1900, var flau over å skulle ha en annen avstamming enn norsk. På Skjervøy var man som norske å regne. De som kom flyttende hit elta sine barndomshjem ute på for eksempel Haukøya, Meiland og Arnøya, forlot dette, og la kanskje fra seg en del av identiteten sin, sier Skog.
Han tror mye ligger i det. Samtidig som det pågikk en industrialisering.
– Man skulle bygge opp fiskeindustri, verftsindustri, man bygde hus og hjem. Og alt i en rivende fart.
– Takk og lov for at vi har folk som Nils (Alm), Ingrid (Lønhaug) og Kåre Nilsen som ble nevnt rundt bålet i dag. Folk som evnet å minne oss på at det finnes et «tre stammers møte», og at vi har en historie vi må tenke over og ha med oss.
Svenn Torneus, Johan Pedersen og Nils Alm var blant de inviterte gjestene til den ellers åpne bålsamtalen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Skog sier at i dag, når hans generasjon er en del av den kvenske oppvåkningen, kan han se at man ikke skjemmes lengre. Det man kanskje kan skjemmes litt over, sier han, er at man ikke har klart å ta helt tak i det.
– Jeg har gått i kofte noen år og kjenner på en form for skam over å være en slags «plastikksame», som ikke evner å prate samisk. Og en gang forsøkte jeg å lære meg finsk, uten helt å skjønne hvorfor.
Som et barneselskap
– Når man skal forberede denne type bålsamtale på et sted hvor det har vært litt vanskelig, hvilke folk er det man leter etter?
– Folk som Johan Pedersen, som er født og oppvokst her og som har sett utviklingen fra 1954 og opp til i dag. Du ser etter Nils Alm, som sammen med noen til tvang igjennom lokal krigshistorie i en læreplan som kun omhandlet «Max Manus» og «Gutta på skauen», så han måtte vi ha med, sier Skog.
– Videre ville vi ha med Ingrid Lønhaug, som er styreleder i Nord-Troms museum og som har vært aktiv politiker i veldig mange år, Ørjan Albrigtsen som ordfører er naturlig å ha med, og Svenn som har skiftet etternavn og heter Torneus i dag. Og som er stolt av sitt kvenske opphav.
Skog sier at han gjerne skulle hatt mer tid.
– Først går det litt trådt og man skal få det i gang. Og idet vi nærmer oss slutten, og folk er begynt å bli varm i trøya, kunne jeg i grunnen gått hjem og samtalen gått en god time til. Den hadde gått helt av seg selv.
– Det er som et barneselskap, der alle sitter stille i hver sin ende til foreldrene sier at vi skal gå hjem. Da skal alle leke og finne hverandre. Det ble litt sånn i dag også, humrer han.
Fikk aha-opplevelse
– Hvorfor sier du personlig ja til å lede en slik samtale?
– Først og fremst fordi jeg ikke evner å si nei, ler Skog, før han raskt blir mer alvorlig:
– Nei, det er fordi dette er viktig. Det er, med fare for å bli rørt, min egen kulturhistorie.
Han forteller at han har en oldefar som sannsynligvis ble født på Bensnes i Storfjord. Og at hans far eller farfar sannsynligvis kom fra Tornedalen.
– Oldefar levde mens min far var liten gutt, og var på mange vis en farsfigur for ham. Men han snakket knapt norsk. Den historien bærer jeg i meg.
I tillegg, forteller han, bærer han farfarens historie med seg.
– Han var fra Ørnes i Lyngen, tett opp mot Oksvik, der man hadde et enormt område med stor tilflytting av kvener, og der språket sto sterkt. Farfar selv kunne språket.
– Og det har du vist hele livet?
– Nei, det fikk jeg vite for kun få år siden. Jeg har nok visst det, uten å vite det, men så forteller min far at «pappa snakket finsk», og da ble det en slags aha-opplevelse.
Skog forteller også at stereotypien på mange måter stemmer. Farfaren var gårdbruker og håndverker, som ifølge ham ligger i tradisjonen langs Lyngenfjorden.
– Jeg leste Laila Lanes’ bok, som jeg fikk fra min far til jul, med stor glede. Beskrivelsene av folkene og kulturen treffer.
– Derfor er det viktig for meg å være her i dag. For å være en slags moderator for å få denne samtalen i gang. Den ligger der, og vi kan ikke glemme den. Selv har jeg barnebarn som må vite disse tingene, når de en gang vokser opp. De må vite at morfar kanskje ikke kunne språkene, men han hadde kulturen i seg.
Les også:
