Gro Lisbeth Eriksen måler opp og undersøker plagget nøye. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
En hundre år gammel slitt og lappet vest fra Kvænangen vitner om et liv preget av gjenbruk, reparasjon og oppfinnsomhet.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Det er et spennende plagg, for det ser ut til å ha en lang og levd historie, sier Gro Lisbeth Eriksen.
Hun er en av deltakerne i prosjektet Árpu/Lanka/Tråd, og skal gjenskape en vest fra Kvænangen – et plagg med tydelige spor av mye bruk.
Her kan du lese om prosjektet:
Det som ikke ble brent
Vesten antas å være laget rundt 1920, og ble altså laget for rundt hundre år siden.
– Før jeg ble med i prosjektet, visste jeg ikke at det fantes så mye fra Nord-Troms lagret på museet. Det var en stor oppdagelse å se hvor mye som ikke gikk tapt under brenninga, sier Eriksen.
Kanskje er noen av klærne i samlingen det folk hadde på seg da de ble evakuert?
– Kanskje. Jeg har lest at mange tok på seg flere lag for å få med seg mest mulig, så kanskje denne vesten har vært på en reise.
– Vesten har blitt fikset og endret, og jeg ser for meg at den gradvis har blitt tilpasset etter hvert som tiden har gått og vesten har blitt slitt. Eller kanskje den har gått i arv, spør Eriksen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Brukte det de hadde
Det er lett å se at vesten har blitt lappet, og for sømkyndige øyne er det synlig at den har blitt tilpasset og endret gjennom at innsnitt er sprettet opp, og at det er satt inn kiler.
Videre er vesten reparert med andre typer stoff enn den opprinnelig ble laget i.
– Kanskje de ikke har hatt mer stoff tilgjengelig. Det er tydelig at man har brukt det man hadde for hånden.
I hovedsak er vesten sydd i ullstoff med bomullsrenning.
– Og det er trolig hjemmevevd.
I informasjonen som følger vesten, står det at den trolig har vært brukt som undertrøye for en kvinne. Plagget har romslighet over brystet og en tydelig feminin silhuett.
Ingen like. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Kan man bite i historiske gjenstander?
Også knappene er forskjellige, og én i rekken mangler.
– De har sikkert blitt byttet ut. Her er en perlemorsknapp, noen plastknapper og noen treknapper.
Hun studerer en av de øverste knappene nøye.
– Denne er kanskje i plast. Det er ikke godt å si, og jeg kan ikke akkurat sette tennene i den heller. Det får vi ikke lov til, ler hun.
Å bite i en knapp er ofte den enkleste måten å avgjøre materialet på, men det ville neppe blitt godt mottatt av de museumsansatte som er til stede på flerbrukshuset på Halti.
Sammen finner de løsninger. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Nød og kreativitet
– Det er et veldig artig prosjekt å være med på, men det var nok ikke like artig for dem som måtte reparere slik i sin tid. Man ser spor av nød og at det var andre livsvilkår enn i dag.
Samtidig er vesten også et eksempel på hvordan man brukte det man hadde, så lenge det lot seg reparere.
– Ja, de kunne virkelig ting. De lærte å utnytte hver minste stoffbit og fikk noe nyttig ut av det. Det er jammen litt å lære av dette, for ingenting ble kastet.
Det er nettopp dette Eriksen synes er så spennende med prosjektet.
– Vi ser hvor dyktige de har vært, til tross for at de ikke levde i overflod. Jeg får enda større respekt for tidligere tiders kunnskap og oppfinnsomhet.
Og hva kom egentlig først – nøden eller oppfinnsomheten?
– Det var vel en kombinasjon. Vi har jo det gamle ordtaket: Nød lærer naken kvinne å spinne.
– Den er både stoppet og lappet, forklarer Eriksen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Stoffet avgjør bruken
Selv om vesten opprinnelig var en undertrøye, planlegger Eriksen å gjenskape den til annet bruk. Det er fasongen som skal rekonstrueres, ikke nødvendigvis funksjonen.
Aller først vil hun rekonstruere den i ullstoff og gjøre den mest mulig lik originalen.
– Etter det kan jeg tenke meg å leke litt med bomull, mer sommerlige stoffer og ulike teksturer.
Stoffvalget avgjør bruken.
– I ullstoff kan den bli en vest til bruk utenpå skjorte. I et lettere stoff kan den bli en kjempefin sommertopp.
Hvordan er det å holde i noe som ble laget og brukt for rundt hundre år siden?
– Det er nesten så jeg får ståpels. Det er kanskje for spesielt interesserte, men sånn har jeg det. Og jo mer jeg lærer, jo mer respekt får jeg for at håndarbeid tar tid. Og det skal ta tid for at det skal bli kvalitet.
Her kan du lese om et av de andre plaggene som skal rekonstrueres:
