Sissel Kanstad. (Kuva: Iver Daaland Åse/Kartverket)
At Sametinget og Språkrådet stedvis tolker loven forskjellig er en velkjent sak for våre lesere. Men hvordan tolkes den av Kartverket?
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Nei, dette er ikke noe Kartverket kan ta stilling til eller si noe om.
Det sier kommunikasjonsrådigver Sissel Kanstad til Ruijan Kaiku, som gjorde en henvendelse til Kartverket i slutten av november. Vi lurte på om Kartverket ville si noe om den mye omtalte uenigheten som har oppstått mellom Sametinget og Språkrådet i forbindelse med kvenske navnesaker i indre Finnmark, og hvordan de eventuelt stiller seg til det.
Kanstad kan likevel svare på relevante spørsmål og på et mer generelt grunnlag.
Det statlige organet har tross alt kvenske og samiske navnesaker på sitt bord til stadighet, og skal forholde seg til samme lovverk som de andre forannevnte. I henhold til stedsnavnloven er det de som vedtar skrivemåten av gårdsnavn, bruksnavn, seternavn, naturnavn, navn på reinbeitedistrikt og på statlige anlegg og lignende, dersom ikke annet er fastsatt i lov eller forskrift.
Uenige om lovtolkning
Sakene i indre Finnmark, kort oppsummert, er at Språkrådet i 2024 startet noen kvenske navnesaker i Kaarasjoki/Karasjok og Koutokeino/Kautokeino.
De respektive kommunene lot til å somle med å kunngjøre oppstart av sak og tilhørende høring, som er oppgaver som ligger til dem.
Plutselig syklet Sametinget inn, med tunge tråkk, og ba Språkrådet stanse disse sakene. De mener at Språkrådet tolker lovverket feil.
Les også: Sametinget setter seg på bakbeina
Men Språkrådet er ikke enig.
Påfølgende brevveksling og møter mellom partene førte ikke fram til noe. I oktober 2025 tok saken en slags vending ved at Sametinget ba om møte med Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Dette for å diskutere lovpraksisen Språkrådet opererer med rundt fastsetting av skrivemåten for kvenske stedsnavn, som Språkrådet er stedsnavntjeneste for.
I et brev til KUD hevder Sametinget blant annet at Språkrådet har «satt i gang sak for fastsetting av skrivemåte av stedsnavn på kvensk, der de synes å tolke stadnamnlova slik at andre sin bruk fra andre steder, eller at bruk hos administrative enheter, i aviser, i romaner o.l, er tilstrekkelig for å fastsette skrivemåte.»
De omtaler det som en praksis som kan legge opp til å «skade stedsnavn som kulturminne» og «i verste fall bidra til kulturell overtaking.»
Bruken av navnet
Deler av den forannevnte striden later altså til å ligge i hvorvidt de kvenske navna er i bruk lokalt eller ikke.
Vi har derfor spurt om Kartverket, som offentlig instans og vedtaksorgan i navnesaker, mener at man kan starte en kvensk og/eller samisk navnesak, dersom det ikke finnes fastboende på stedet som benytter stedsnavnet i dag.
Til det svarer Kanstad slik:
– Ja, lov om stadnamn, paragraf 11, sier at samiske og kvenske stedsnavn som blir benyttet av folk med næringsmessig tilknytning til stedet skal brukes av det offentlige. Loven gir dermed mulighet til å starte en kvensk/samisk navnesak både når det bor folk fast på stedet, men også når folk ikke er bofaste der, men har en næringsmessig tilknytning.
Det, sier hun, kan for eksempel være et stedsnavn som blir brukt av fiskere på sesongfiske med bestemt tilholdssted.
Hensyn og skjønn
I et RK-intervju fra 2022 med tidligere og daværende stedsnavnansvarlig hos Kartverket i Nordland, Troms og Finnmark, Aud-Kirsti Pedersen, uttalte hun at når det gjelder kvenske og samiske stedsnavn, så må det tas noe mer hensyn og vises skjønn.
– Siden kvensk og samisk språk har vært offer for fornorskningsprosessen, så må vi tenke mer på at vi skal ta vare på navnet som et kulturminne framfor å undersøke om dagens befolkning på stedet kjenner til navna og bruker dem, altså å ta vare på stedsnavna som kulturminner ut fra paragraf en, første ledd i stedsnavnloven, sa hun, og videre:
– Kravet om at noe skal være i aktiv bruk, kan være vanskelig å håndheve.
Les intervjuet her: Slik kan du få kvenske stedsnavn i kartet
Vi har utfordret Kanstad på dette med skjønn, og bedt henne utdype eller eksemplifisere hva det kan gå ut på, for eksempel i kvenske navnesaker.
– Bruk av skjønn varierer fra sak til sak. Eksempelvis kan det utvises skjønn knyttet til stedsnavnets alder og hvorvidt navnet regnes som nedarvet. For eksempler på bruk av skjønn i navnesaker, er det mulig å søke om innsyn i vedtak, sier hun, og føyer til:
– I dag har ingen av de som saksbehandler navnesaker i Kartverket samisk eller kvensk kompetanse, sier kommunikasjonsrådgiveren.
Både óg
– Pedersen sier i intervjuet at navn på minoritetsspråk, som er dokumenterte i ulike kilder, kan legges til grunn for å opprette en navnesak etter lov om stadnamn for å avklare skrivemåten av navnet, og om man bør ta navnet inn i offentlig bruk. Mener Kartverket at et kvensk/samisk stedsnavn, som kun er dokumentert i ulike kilder, kan være nok til å starte navnesak? Eller strider dette med loven, slik dere forstår den?
– Alle stedsnavn har en kilde og den kilden kan være både skriftlig og/eller muntlig. I de tilfeller der Kartverket blir bedt om å reise sak gjør vi en selvstendig vurdering om det er grunnlag for å reise sak.
– Med i den vurderingen er ulike kilder, avrunder Kanstad.
Les også:
