Igjen ble kvenfolket budsjett-tapere. Mindre og mindre til språk og kultur. Da strever vi med å se at vi er viktige og at regjeringens intensjonen er god. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

«Det kjennes som en advarsel», skriver Ruijan Kaikus redaktør Arne Hauge i denne kommentaren.

 

I forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2023, sier statssekretær Nancy Porsanger Anti (Sp) at regjeringen er opptatt av at «bevilgningene til nasjonale minoriteter skal skjermes» (NRK kvääni 06. oktober).

Begrepsbruken er retorisk kreativ: Den sittende regjering er ingen følelseskald gjerrigknark som midt i statens egen påståtte revitalisering av det kvenske nekter å gi formålet ei krone ekstra, men en raus beskytter av kvenfolket og våre øvrige nasjonale minoriteter. Ordlyden legger opp til at kvenfolket skal trekke et lettelsens sukk, og takke sine budsjettmakere.

Det er kjent og grundig uttrykt at kvenfolket alt for lenge har hatt alt for lite å rutte med. Statens revitalisering drives i dag for det meste på ubetalt dugnad, av ivrige enkeltsjeler samt av Norske kveners forbund. Forbundet og kvener flest får i praksis så liten hjelp at revitaliseringen mer oppleves som en tilstand av statlig styrt kronisk seigpining.

Er man ansvarlig, så lar man ikke viktige ting ligge i bero. Og hvis det, slik statssekretæren sier, er viktig for regjeringen å sikre gode rammevilkår for våre nasjonale minoriteter, så ville kun en økning vært relevant. Det eneste signalet som ville gitt regjeringen videre politisk relevans for de nevnte gruppene.

Argumentet over betinger naturligvis at man er enig i at kvenfolket har for lite penger. Noe vi faktisk tror myndighetene er enige i, innerst inne. De vet at kvenene får alt for lite til å lykkes med former for revitalisering. Samtidig er det heller ikke slik at statskassen er tom, det fins nok av dem som får sine budsjetter økt.

Så står det heller ikke på evnen, men trolig på viljen. I bruken av begrepet «skjerme» ligger det slik vi ser det også en innrømmelse, en erkjennelse av at regjeringen aldri vurderte å øke bevilgningen til det kvenske, men å kutte i den.

Den tilsynelatende velviljen er derfor et dystert signal fra regjeringen. Vi tolker bruken av ordet «skjerme» som en advarsel: Kvenfolket fortjener knapt de lusne kronene de allerede får. De bør passe seg, så de ikke mister det lille de har.

Det er i påvente av noe, at kvenene har holdt ut. 2023 er i kvensk sammenheng kjent som året da noe for alvor skal skje. Året da Sannhetskommisjonen legger fram sin rapport, året for et endelig oppgjør med en fornorskning som nær visket dem ut av eksistensen. Året for å sette fart på revitaliseringen.

Ved å gjøre kvenfolket til budsjett-tapere også for 2023, har regjeringen spredt et mørke over det vi trodde var lysere utsikter. Og det oppleves ikke som et plaster på såret når statssekretæren sier at kvenene ble skjermet. Det strør tvert om salt i såret. Det kjennes som en advarsel.