Samefolket har sitt eget ting, Geir Wullf tar til orde for at det burde også kvenene ha. (Arkivfoto: Heidi Nilima Monsen)

 

«Midt i den positive markeringa vi har sett i år er det fortsatt en iøynefallende ting som mangler», skrev redaktør Geir Wullf på lederplass i Ságat i anledning Kvenfolkets dag 2023. Et budskap vi fikk anledning til å gjengi i Ruijan Kaiku.

 

«Torsdag ble kvænfolkets dag, 16. mars, markert med kraft, styrke og glede over hele Ruija.

Rundt omkring ble denne festdagen feira med ulike arrangementer. I Leavdnja/Lemmijoki komme man varte opp med en variert buffé med minikonsert, familieforestilling og urpremiere på den kvænske filmen «Mopeetila juurhiin – Med moped til røttene».

En annen viktig markering var utgivelsen av boka «Johannes», forfattet av avdøde Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014) fra Børselv i Porsanger. Boka ble utgitt posthumt, ni år etter forfatterens bortgang.

Ekstra hyggelig er at det stadig flere kommuner velger å heise kvænflagget på 16. mars. Ikke bare i det tradisjonelle Ruija – havlandet, men også i Sør-Norge valgte et titalls kommuner denne gang å heise kvænflagget.

Med årenes løp har dukket opp flere kvænske språk- og kultursentre rundt omkring. Ruija kväänimuseo i Vesisaari/Vadsø konkurrerer om å bli årets nasjonale museum i Norge, og det i konkurranse med giganter som Naturhistorisk museum og Munchmuseet, begge i Oslo.

Kvænene har vært rammet fornorskninga på samme måte som samene. Like hardt og jævlig. Det er bare godt voksne som fortsatt snakker det kvænske språket. Men de unge er i ferd med å ta tilbake den kvænske identiteten og stoltheten over sin bakgrunn.

Og det er ikke bare fornorskninga som gjør at kvænene og samene befinner seg i samme båt. Kvænsk er det språket som ligger nærmest samisk, og slik sett er man i utgangspunktet søskenbarn. Dessuten har de fleste kvæner også samiske røtter, og vice versa for samene.

Midt i den positive markeringa vi har sett i år er det fortsatt en iøynefallende ting som mangler. Og det er kravet om etablering av Kvæntinget eller Kväänikäräjät. Hva er vel mer naturlig enn at Sametinget melder seg som frivillig fadder for at også kvænene skal få sitt eget folkevalgte organ? Kanskje tida nå er moden for dette?

Tidligere var det en viss paranoid frykt for at det ene skulle utelukke det andre, eller at det skulle bli en usunn konkurranse mellom Sametinget og det fremtidige Kvæntinget. I dag tror vi alle oppegående innser at det omvendte vil skje. Kvæntinget vil være en naturlig samarbeidspartner for Sametinget, og de to organene vil heller styrke hverandre fremfor det motsatte.»