Kommentar: Med barnebøker i lasten

Illustrasjon fra barnebok av forfatter Trine Strand. (Foto: Bokillustrasjon/Unni Eriksen)

 

«Bøkene fins og behovet er åpenbart. Utfordringen er å gjøre dem lett tilgjengelige. Det er et offentlig ansvar.» Unni Huru med kommentar om myndighetenes ansvar – refleksjoner etter lesning av kvenske barnebøker.

 

Unni Huru

 

Sommeren kan være en god tid for lesning. Hva legger man i sekken når ferden går mot late dager i stille havner? Denne gangen ble det tre kvenske barnebøker. Til sammen ga de både fine lesestunder og noe å tenke på.

Den første var den kvenske folkefortellingen Varis ja harjakka – Kråka og sjura. Den har levd i den kvenske fortellertradisjonen i Ruija gjennom generasjoner og rommer flere lag av kvensk historie, kultur og språk.

Ett av disse lagene handler om fornorskningspolitikken. Den preget hverdagen til mange kvener tidlig på 1900-tallet. En av dem som kjente den på kroppen, var sognepresten Johan Beronka. Han arbeidet aktivt for å ta vare på språket og den muntlige fortellertradisjonen. I 1922 skrev han ned fortellingen på det finsk-kvenske talemålet han kjente fra de kvenske miljøene.

I løpet av den kvenske våren fikk fortellingen nytt liv. Den kom ut i bokform med moderne kvensk skriftspråk, norsk parallelltekst og særpregede illustrasjoner. Det kan vi takke Tove Raappana Reibo for, en av de fremste drivkreftene i arbeidet med å revitalisere kvensk språk.

Selve historien er universell. Dyrene speiler menneskers gode og dårlige sider og kunne vært hentet fra nær sagt hvilken som helst kultur. Nettopp derfor er det viktig å fortelle hvor den kommer fra. Ellers risikerer den å forsvinne inn i det store rommet der det kvenske fortsatt er for lite synlig.

I juni i år fikk vi en moderne kvensk fortelling gjennom boka Bestemors hemmelighet – Ämmin salaisuus. Bak boka står Trine Strand, kjent for «Mor Gustava» – et kunstprosjekt med røtter i hennes egen kvenske familiehistorie.

Det er gjennom jenta Liljas øyne vi opplever fortellingen. Strand tar oss med ut i naturen og inn i en verden der barnet får møte bestemors innerste rom. I en nær og varm atmosfære trer bestemorens kvenske arv fram – og dermed også Liljas egen.

En liten familie forlater hjemmet sitt i Nord-Finland for å unnslippe naturens herjinger, som har ført til dårlige avlinger og matmangel. Gjennom Liljas blikk følger vi den lille jenta på reisen. Også her er det barnet som leder fortellingen. Derfor er det lett for andre barn å kjenne seg igjen, enten de er kvener eller ikke.

Boka bør også være et godt verktøy for lærere på småtrinnet som ønsker å levendegjøre kvensk historie og kultur i klasserommet. Underveis møter leseren både kvenske ord, en kvensk vuggesang og mattradisjoner som gir fortellingen en ekstra dimensjon.

Den tredje boka er Reisen til havlandet, skrevet av Svein-Olaf Nilsen. Her lar han den voksne Johan Fredrik være både hovedperson og forteller. Igjen møter vi en vandringshistorie. Sammen med Bestemors hemmelighet viser boka hvor sentrale slike fortellinger er i den kvenske historien.

Nilsen skildrer hvordan barn ble sendt til Ruija sammen med samer som kjente vidda, farene og ferdselsveiene. Johan Fredriks historie er dramatisk, men ender godt.

En av bokas styrker er den konkrete kunnskapen leseren får underveis. Et kart viser hvor Tornedalen ligger. Vi får vite at kvenene er en av Norges nasjonale minoriteter, og blir kjent med både kvensk flagg og drakt. Også denne boka bør være et nyttig redskap langt utenfor de kvenske miljøene.

Det er flere fellestrekk ved disse tre bøkene, men to peker seg særlig ut. De kan bringe kunnskap om kvener inn i majoritetssamfunnet, og de kan bli etterlengtede verktøy for barnehagelærere og lærere. Mange trenger slike bøker.

Bøkene fins. Behovet er åpenbart. Utfordringen er å gjøre dem lett tilgjengelige. Det er et offentlig ansvar. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport pekte tydelig på både behovet og ansvaret. Likevel har Stortinget foreløpig ikke fulgt godt nok opp.

Det er bra at det kvenske språket endelig får større oppmerksomhet. Men skal framtidige politikere og andre beslutningstakere ha kunnskap om – og engasjement for – kvensk språk og kultur, må langt flere møte den kvenske historien allerede som barn.

En god begynnelse ville være å sørge for at kvenske barnebøker blir en naturlig del av bibliotekene over hele landet. Det er tross alt barna som skal bære historien videre.

Skal kvenene bli mer synlige i Norge, må de også bli synlige i barnebøkene, i barnehagen og i klasserommet. Disse tre bøkene viser at det er mulig.