Museumshåndverkerne Pål Christensen (t.v.) og Erling Aasheim. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Uten pipe og med streng kulde utviklet skogfinnene en bolig der røyk, varme og gjennomtenkte løsninger gjorde hverdagen mulig.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Røyken lå her, du ser det på veggene, sier Pål Christensen.
Han peker på et tydelig skille i tømmerveggen inne i røykstua på Finnetunet, hvor de øverste stokkene er sorte av røyk.
– De fyrte opp om morgenen. Siden det ikke var pipe, samlet røyken seg under taket. Etter hvert som det ble varmt nok, åpnet de luken, og da trakk røyken ut, forklarer Erling Aasheim.
Et isolerende teppe av røyk
– Det ble liggende et røykteppe der oppe under taket. Litt røyk var det selvsagt i lufta også, men du oppholdt deg ikke i den tetteste røyken.
Christensen og Aasheim er museumshåndverkere ved Norsk skogfinsk museum på Svullrya i Grue.
Vi besøker den gamle røykstua på Finnetunet, der de viser hvordan skogfinnene utnyttet røyken til å holde på varmen. I grenselandet, bare 15–20 minutters kjøring fra Sverige, kan vintrene være bitende kalde.
– Temperaturer ned mot 40 minusgrader var ikke uvanlig. Den eneste varmekilden de hadde, var denne ovnen.
Du kan se skillet på tømmerstokkene, hvor de går fra å være brune til sorte. Her ser du også at røykovnen var selve midtpunktet i stua. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
På tross av all røyken var røykstuene fullt levelige, understreker de.
– De ble gamle, de også, sier Christensen.
Det fortelles at barn som vokste opp i røykstuer kunne bli ertet fordi hår og klær luktet røyk.
– Det kunne være et problem, sier Aasheim.
Friske og rene
– Samtidig var det lite sykdom, så det var et veldig reint miljø.
Skogfinnene hadde, i likhet med kvenene, en sterk badstukultur og la stor vekt på renslighet.
– Badstu én gang i uka eller mer.
Saunaen på Finnetunet stod opprinnelig på Nilstorpet, og ble flyttet hit i 1963. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Her kan du lese hvorfor røykstuen alene kan ha vært grunnen til at spedbarnsdødeligheten var lavere på Finnskogen enn ellers: Røykovnen: bidro til lavere spedbarnsdødelighet
Bak ovnen, like under taket, ligger en liten hems.
– Ungene krøp opp på toppen av røykovnen og la seg der om ettermiddagen og utover kvelden for å holde varmen, forteller Aasheim.
Noe av røyken måtte likevel slippes ut, og i mangel av skorstein måtte man lede den ut på en annen måte. Det var derfor bygd en røykkanal i tre som stakk opp fra taket, og utslipp av røyk ble kontrollert ved å åpne luka til den.
Ingen varme gikk til spille
– Når du raka ut glørne, tok du vare på dem og la dem i hullet her, forklarer Christensen.
– Da kunne de sette ei gryte over og koke mat. Det var ikke mye sløsing, sier Aasheim.
Her ser du gropa for glør. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Løsningene i de gamle husene var sjelden tilfeldige.
– Det er ganske velprøvd og gjennomtenkt.
Stein, leire og sand
Ovnen er bygd av stein og murt med leire og sand.
– Det må ha vært mye arbeid å bygge en slik ovn. De måtte samle store mengder stein og bære dem gjennom skogen.
Alt har en funksjon. Legg merke til hvordan røyken har farget utsiden av ovnen helt sort. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Ovnen i røykstua på Finnetunet er rekonstruert på stedet.
– Du greier ikke å flytte slike ovner, sier Christensen.
– Men det er samme type som den originale, legger Aasheim til.
Som så mye annet, er det i detaljene man finner variasjoner. Det som skiller røykovnen fra andre ovnstyper, er at den er tett.
– Ovner i badstuer og rier er åpne og glisne. Denne er tett for å holde lenge på varmen. De andre skal fyres raskt opp og gi mye varme på kort tid.
(Ei rie er et tørkehus for korn.)
I den andre delen av huset står en mer moderne ovn, med skorstein. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
I det såkalte svenskerommet ser vi hvordan røykstuene utviklet seg etter hvert.
– Slike rom ble gjerne bygd til etter hvert. Da kom også skorsteinen. Tidligere hadde de bare en lufteluke. Med pipe slapp de røyken i rommet, og det ble rensligere å lage mat.
Les også:
