Det er ikke så mange i Kvænangen som bærer kvendrakta. Lilly Simonsen fra Badderen har imidlertid sydd sin egen, og den tok hun på når kongeparet var på besøk 12. juni. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Kvænangsværingen husker godt da hun som barn hørte «gamlingene» skifte språk når ungene ikke skulle forstå hva som ble sagt.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg måtte ta kvendrakten på i dag.
Det sier Lilly Simonsen (85) fra Paattari/Badderen i Kvænangen, som var til stede da kongeparet besøkte kommunesenteret Puruvuono/Burfjord torsdag 12. juni.
– Jeg skulle ikke det, for jeg plundrer litt når jeg skal kle den på meg, men den er i alle fall lettere å kle på enn bunaden, sier hun.
Så ikke kongeparet
På spørsmål om hun synes det er stas med kongebesøk, svarer hun slik:
– Ja, men jeg fikk ikke sett dem i det hele tatt.
Hun tar likevel ikke så tungt på det:
– Jeg har bodd rundt 20 år i Kongsberg, så jeg har sett kongen og dronningen mange ganger før.
Hjemkomsten til Kvænangen, forteller hun, ble til den gangen hennes mor begynte å bli dårlig.
– Da ble vi søsknene enige om at jeg skulle flytte hjem.
Egenhendig sydd
Tilbake til kvendrakten hun for anledningen har på seg:
– Den har jeg egenhendig sydd selv, for noen år siden, sier hun.
Hun forteller at det, såvidt hun vet, kun er tre stykker i kommunen som har drakten.
(Saken fortsetter nedenfor)
– Du har kanskje kvenske aner, da?
– Noen mener vi har det. Og forfedrene våre kom jo fra Finland.
Hun gjentar at kvendrakten både er enklere å kle på seg, men også lettere å gå med enn bunaden hun er i besittelse av.
– Betyr det at det er praktiske årsaker til at du har sydd den?
– Det også, litt, ler hun.
Lilly Simonsen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Får du noen reaksjoner på at du bærer den?
– De første gangene jeg gikk i den, så var det mange bortom og spurte om drakten. Men nå har de sett meg noen ganger i den.
Selve syingen synes hun gikk forholdsvis greit.
– Jeg syr jo nokså mye, og hadde det litt i fingrene, så det var ikke det største problemet.
Spurte aldri
Vi ber Simonsen mimre tilbake til egen barndom.
– Husker du om det var folk den gangen som snakka kvensk i Badderen, da du vokste opp?
– Det var mange som snakket samisk før, ikke akkurat kvensk. Men folk enes jo ikke om hva vi er. Kanskje det er litt blanding av sisik og kanari, ler hun.
– Hva med foreldrene dine, kunne de noen andre språk enn norsk?
– Finsk. Min mor var fra Nordreisa, og dit kom det jo utrolig mange fra Finland.
– Det er vel kanskje det samme som jeg kaller for kvensk?
– Ja, jeg tror det er mange flere som kaller det for kvensk.
– Så din mor kunne det?
– Hun kunne det. Men jeg lærte det ikke, og var så dum og spurte aldri. Man hadde så mye annet å tenke på.
Simonsens far var imidlertid fra Kvænangen, og også han kunne språket.
– Men det er rart, det var likevel forskjell på språkene de snakket, mener hun.
Hun sammenligner det med dialektvariasjonen vi har i det norske språket også.
– Vi har jo for eksempel noen daler lengre sør der dialektene er som hebraisk for oss her oppe, sier hun.
Lilly Simonsen. Her med kepet til kvendrakten. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Voksenspråk
Hun forteller videre at de gamle, før i tiden, slo over til kvensk – eller finsk som hun kaller det – så snart det var noe ungene ikke skulle forstå.
– Var det kun i Badderen, eller var det andre steder i kommunen?
– Det tror jeg var over hele kommunen.
– Og nå er det knapt nok noen som bruker språket. Og du har opplevd begge delene?
– Ja, når man bare blir gammel nok, så. Jeg begynner å dra litt på årene, avrunder 85-åringen.
Les også:
