Det var i fjor høst at Torleif Lyngstad kunne signere sin første skjønnlitterære bok. Nå har han fått en av landets høyeste utmerkelser. (Arkivfoto: Pål Vegard Eriksen)
Kongens fortjenstmedalje til forfatter og lokalhistoriker Torleif Lyngstad fra Kåfjord.
Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no
– Det var en veldig overraskelse å få utmerkelsen, sier Torleif Lyngstad overfor Ruijan Kaiku, etter at han onsdag 24. april i år ble tildelt Kongens fortjenstmedalje.
Utmerkelsen deles ut som belønning for særlig samfunnsnyttig innsats på områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv samt sosialt og humanitært arbeid. Det var Framtid i Nord som etter våre opplysninger var de første til å melde at den høythengende utmerkelsen var tildelt en av regionens innbyggere, og her er en link til Kongehusets egen informasjon om Kongens fortjenstmedalje samt til Kongehusets oversikt hvor Lyngstad, Torleif Parelius for tiden troner øverst.
For halvannet år siden hadde forslagsstillerne informert Torleif Lyngstad om at de skulle søke en medalje for ham. Så gikk tida.
– Sånt skyver man jo tilbake og tenker ikke på. Men så en dag ringte en av dem og fortalte at jeg har fått nåkka fra Kong Harald. Man er jo ikke vant til sånt og det kom litt plutselig, sier Lyngstad.
Torleif Parelius Lyngstad ble født i 1938. (Foto: Pål Lyngstad)
Feiring må vente
På grunn av koronasituasjonen skjedde overrekkelsen i det private rom.
– Ordføreren var her og overrakte medaljen og diplomet. Og det har rent inn en masse gratulasjoner på Facebook, fra fjern og nær, også fra folk som jeg ikke kjenner. Jeg har jo holdt på med dette i 40-50 år, sier Lyngstad.
Ordføreren hadde også sagt at det skal bli en mer offentlig feiring senere, når det blir bedre tider.
– Og når det er mulig å reise igjen, kanskje kan jeg ta en tur til Oslo for å takke kongen for oppmerksomheten, sier Lyngstad.
Boka om gruvesamfunnet
I desember i fjor ga Lyngstad ut boka Birtavarre gruber 1898-1919 i ord og bilder. Til å være en fortelling fra så gamle dager, inneholder boka svært mange bilder.
– Hvordan fikk du tak i så mange bilder?
– Det var jo et slags detektivarbeid. Du snakker med en person, så nevnes det et navn, og så tar jeg kontakt over det ganske land. Jeg var blant annet i Oslo hvor det var folk som jeg visste hadde hatt kontakt med aktører i gruva. Noen bilder fikk jeg som gave, noen fikk jeg lånt til dette arbeidet.
Boka ble lansert i Kåfjord, som nevnt i desember 2019.
– Der var det bra med folk. Mange i bygda sier at til sommeren tar de med seg boka og går til Ankerlia for å se, så jeg går ut i fra at det blir veldig folksomt der oppe.
– Enn du selv?
– Jeg har nok gått mye på kryss og tvers, det er en fin friluftopplevelse med tilknytning til historia. Jeg skal også ta en tur dit, hvis beina holder, sier 82-åringen.
Kanskje Svalbard
– Har du flere bøker på gang?
– Ja, det ligger noe hele tida på maskinen. Du får ideer, og så banker du ned noen sider, så stopper det opp og så tar du det opp igjen. Det er så lett i dag, med datamaskin.
– Ka er det mest konkrete?
– I tillegg til den nære lokalhistorie og krigshistorie er jeg opptatt av Svalbard og kollarbeid. Min far var der tidlig på tyvetallet og under krigen, han var med i Svalbardgarnisjonen i to år. Han etterlot seg noen dagbøker. Vi har jo et svalbardmiljø her i bygda, det er naboer og slektninger som har vært der, og eg har hele min oppvekst hørt historier fra Svalbard. Det fanga mæ! Jeg får se om eg for laga noe, om tida strekker til og om jeg får de nødvendige økonomiske mulighetan. Man vet jo aldri. Jeg skulle gjerne vært der og gått i sporan.
– Du skal altså ikke hvile på dine laurbær?
– Nei, da ville æ gått i frø!
Ruijan Kaiku hadde en artikkel om Torleif Lyngstad da han ga ut sin første roman Kvinnen og spydet.
