Bjørnar Seppola, leder Kvenlandsforbundet. KUVA: ARKIV/RUIJAN KAIKU.

 

Kvenlandsforbundet ber Stortingets Presidentskap vurdere om den tidsepoke som kommisjonen skal granske, kan settes til å være helt fra den dansknorske kirkes misjon blant finnene i Nord-Norge startet i 1716 og helt fram til våre dager. For vi mener at fornorskingspolitikken ikke er slutt. Vi lever fortsatt med ettervirkningene av den. Politikken kan mer dekkende kalles språkskiftepolitikken. Målsettingen for vår gruppes vedkommende var å presse kvener/norskfinner til å skifte språk, enten til norsk eller til samisk.

KLF mener at den grove forskjellsbehandlingen mellom samer og kvener/norskfinner som foregår i dagens norske skoleverk og samfunnsliv er en videreføring av språkskiftepolitikken for vår gruppe. For samene er det en helt annen politikk med barnehager, skoler og revitalisering av kultur. Gjennom forskjellsbehandlingen bidrar norsk politikk til å spille to små minoriteter opp mot hverandre. Denne siden av politikken ønsker vi inkludert i mandatet.

Myndighetenes oppdeling av borgere i tre etniske grupper/raser; samer, kvener/norskfinner og nordmenn, med ulike rettigheter for hver av gruppene, er ikke noe det norske samfunn av 2017 kan stå for med verdighet. Alle mennesker er likeverdige og alle tre gruppene skal ha samme rett til å lære sitt språk i barnehage og skole og samme rett til å drive næring og utnytte landsdelens ressurser uten involvering fra Sametinget. Vi ønsker likeverd og likestilling mellom kvener/norskfinner og samer. Inndelingen av befolkningen i ulike etniske grupper med ulike rettigheter er etter vårt syn i strid med FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering Også opprettelsen av Sametinget og en forhastet ratifisering av ILO C169 for samenes vedkommende, uten en utredning av konsekvensene for den øvrige befolkning, samt Finnmarksloven, er følge av språkskiftepolitikken. I stedet for å skape «større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen» og «grunnlag for forsoning», som det står i innstillinga, har man med disse tiltakene skapt nye problem og skillelinjer. Vi har behov for å få fram en felles omforent forståelse av historien og også en felles forståelse av begrepet «fornorskningspolitikk». Vi ber Stortingets Presidentskap vurdere å ta inn i mandatet den innvirkning språkskiftepolitikken før krigen fikk på norsk minoritetspolitikk etter krigen og på holdninger til minoriteter hos nordmenn flest.

Argumentet om at forskjellsbehandlingen og dagens diskriminering er en følge av at samene alene er urfolk, er ikke en akseptabel forklaring. Både samer og kvener er like mye og like lite urfolk etter C ILO169. Det er også aktuelt i denne forbindelse å vurdere om ILO C 169 passer på forholdene i Norge i det hele tatt eller om vi har etniske grupper som lever under slike forhold som ILO C169 forutsetter. Konvensjonen er utarbeidet ut fra forholdene i Amerika og andre oversjøiske land, som europeerne koloniserte på 1500-tallet, noe som skaper et klart skille mellom urfolkene og kolonistene. Men her i Norge har 3 grupper levd side om side, i kanskje mer enn 1000 år. Våre naboland Sverige og Finland har ikke ratifisert ILO C169. De har tatt konsekvensen av at befolkningen består av minst 3 etniske grupper. Det har ikke Norge.

Fram til 1936 kunne både kvenske og samiske barn få leseopplæring i eget språk i timene med troslære. Ca 3500 kvener/norskfinner og et tilsvarende antall samer hadde fram til 1936 lært å lese og skrive eget språk gjennom denne ordningen. Men i møte 7. juli 1936 fjernet Stortinget denne muligheten for de kvensk/finsktalende barna. Etter 1936 ble de kvenske barna ble stilt overfor valget mellom norsk og samisk. Samene ble på denne måten gjort til medspillere i arbeidet med å få kvenene til å skifte språk.

Denne strategien ble ført videre etter krigen, helt inntil Stortinget i 1997 gav en liten lettelse, slik at kvensk/finsktalende barn etter 1997 kan lese eget språk i inntil 3 timer pr uke i grunnskolen. Men i barnehager og videregående skole er fortsatt kvensk/finsk i praksis utestengt.

Myndighetenes aktive diskriminerende skolepolitikk over 80 år har gitt sterke negative utslag for den kvenskfinske kulturen i Norge. For 50 år siden stod kvensk/finsk minst like sterkt som nordsamisk. I dag er språket nesten utradert, mens nordsamisk står seg relativt godt. Vi er ikke imot samisk språk i barnehager og skoler, men vi vil ha tilbake retten til å bruke kvensk/finsk i barnehager, skoler og videregående for de kvenske/norskfinske barn og ungdom som ønsker det.
Også i prosessen omkring opprettelsen av Sannhetskommisjonen kan vi se konturene av hvordan holdninger til den kvenske/norskfinske minoriteten har forplantet seg fra tiden med intensiv språkskiftepolitikk fram til i dag. Det opplyses at Sametingsrådet vil bruke 2 millioner på konsulenthjelp til å forberede samenes sak ved opprettelsen av kommisjonen, de får pengene fra Stortinget. Samtidig gis den andre gruppen, kvenene/norskfinnene, en mulighet til å presentere det tillitsmennene eventuelt får skrevet ved kjøkkenbordet på fritida. På høringen som var den 15. mai, kunne det samepolitiske miljøet stille med 48 talsmenn og kvinner, alle finansiert av myndighetene, mens det kvenske/norskfinske miljøet, som i hovedsak er henvist til fritidsarbeid, må nøye seg med 4 talspersoner. Men er dette lik rett for alle?

Et av problemene for formidlingen av den kvenske kultursituasjonen har vært at beskrivningen og analysen av den kvenskfinske kultursituasjonen hele tiden gjøres av personer som selv står utenfor den kvenskfinske kultursituasjonen. Enten denne nå dreier seg om etniske nordmenn, nordmenn av kvenske gener eller samer med såkalt kjennskap til kvener og kvensk. Derved kommer oppfatningen av hva kvensk kultur er til å bli en oppfatning av hva kvensk kultur er sett utenfra. Vi ber Presidentskapet vurdere om kvener/norskfinner kan bli representert i kommisjonen med personer som selv er to-språklige og som selv lever i denne kulturen.

Vi foreslår videre at minoritetene selv får foreslå sine representanter. Vi foreslår 3 kvenske/finske og 3 samiske og at staten utpeker 3 representanter. Kommisjonen vil da få totalt 9 representanter. For kvenene/finnene ligger det an til at hver av de tre organisasjonene får peke ut en hver. Videre foreslår vi at det stilles midler til disposisjon for at hver av medlemmene kan bruke konsulenter til innsamling og utskriving av stoff. Sammensetningen bør være slik at det går klart fram hvilke medlemmer som representerer de to minoritetene og hvilke medlemmer som representerer myndighetene.

Som det går fram av ovennevnte har motivet for og omfanget av politikken overfor kvener/norskfinner og samer vært forskjellig. Dette innebærer at tiltak, motiver, virkninger og tiltak for samer og kvener/norskfinner må analyseres hver for seg? Vi ber om at dette blir tatt inn i mandatet.

Det kulturelle etterslepet for samisk og kvensk/norsk finsk kultur som fornorskningen har bidratt til har vært forskjellig fordi tiltakene og intensiteten har vært forskjellig for de to kulturene. Kvensk/norskfinsk språk og kultur er betydelig mer svekket enn samisk kultur og språk er.

I skrivet fra Stortinget av 20.11. blir også foreslått at «kommisjonen skal også legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen». Om det skal skapes større likeverd betinger det en helhetlig tilnærming til dagens diskriminering og brudd på FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (rase, etnisitet og avstamning)
Større likeverd betyr at finnmarksloven må revideres. Alle paragrafene som gjør at loven ikke er etnisk nøytral må fjernes fra loven. Likeledes må konsultasjonsordningen evalueres i lys av behovet for likeverd i samfunnspolitikken. Det blir ikke likeverd om én etnisk gruppe skal ha en særrett til å bli konsultert og de andre ikke.

For Kvenlandsforbundet
Björnar Seppola, leder