Tar du vekk jordbruket fra et gårdsbruk, sjarken fra en fisker og elvebåten fra elva, vil også begrepene knyttet til driften falme og bli borte. Derfor snakker brødrene Øyvind og Dagfinn Lindbäck så ofte de kan om blant annet elvedalskulturen og båtene som ble brukt. Her i aksjon under årets Kipparifestival. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

I gamle dager ble elvebåten brukt til mye mer enn fiske. Den var «brua før bruer ble bygd», knyttet folk sammen og holdt liv i den rike elvedalskulturen.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Den såkalte Børselvbåten ble funnet på jorda til Nanna Samuelsen fra samme bygd. Det menes at båten er fra begynnelsen av 1900-tallet, og selv om det var lite igjen av den da oppdagelsen ble gjort, stort sett bare kjølen og litt til, så var det nok igjen til å få målt ut kjøl, spanter, akterende og baug. Og rekonstruere den.

Det arbeidet har Øyvind Lindbäck stor kjennskap til, han er fra midt oppi dalen i Lemmijoki, Lakselv. Vi møtte han og broren Dagfinn på Kipparifestivalen, hvor de vanen tro viste fram elvebåter som den som nå er rekonstruert, samt tilbød staketurer nedenfor brua pluss informerte nysgjerrige om de kvenske elvedalenes rike kultur både til lands og vanns.

– Børselvbåten er åtte meter lang og en typisk stakebåt i finnmarkselvene. Og i Nordreisa hvor de brukte samme type båt, tilføyer elvekjenneren.

Stryk eller stille?

Begge båtene er klinket. I den ene er det brukt hamp og tjære i skjøter og som tetningsmasse. I den andre er det brukt tjære og reinhår, det som ble brukt før hamp og strie ble vanlig nordpå.

– Hva er best?

– Det vi ser fra de eldste båtene er at reinhår har gode naturlige egenskaper. Hårene er hule inni, og bevares godt når tjæra får impregnere dem. Men også hamp er meget bra. Begge er gode tettestoffer som varer lenge.

– Båtene er forskjellige fordi elvene også er det?

Det er spennende å være med utpå elva. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

– Ja. Ofte handler det om lengden på båtene i forhold til elvas type, hvor mye stryk og stilleflytende den har. Tanavassdraget og Altaelva var nok mer eller mindre elver for å ro kontra elver for å stake. Selv om de naturligvis stakte også i disse to store elvene, før i gamle dager før påhengsmotoren ble vanlig.

Uti elva i flom

Elvedalens bruk var typisk kvensk for så vel Børselva som Lakselva, den kvenske kulturen med elvebåtbygging, jordbruk og det som hørte til elvedalens bruk. Staking, lot brødrene folk få vite på festivaldagen, er en kunst som inkluderer stor lokal kjennskap til elva.

– Man må kunne mye om elva og hvordan båten oppfører seg. Og hva man skal gjøre hvis det skjer noe galt, spesielt hvis man har folk i båten, så man ikke går rundt og havner i elva.

– Hva gjør man da, hvis det skjer?

– Da må du kunne svømme, sier Lindbäck, som sikkert syv, åtte ganger har havnet i elva i sin karriere.

– Sist for to år siden i sterk flom. Det var mye trær som lå uti og stengte for ferdsel. Det holdt på å gå riktig galt. En utfordrende situasjon hvor det hjalp å ha god erfaring, sier han, og uttrykker full respekt for vannets krefter.

– Man bør være ytterst forsiktig og ikke utprøve naturkreftene til en hver tid, tilrår han.

Et trasig pennestrøk

Antall folk som kan stake en elvebåt er sterkt synkende, Det er få igjen av folk som Øyvind og Dagfinn som mestrer kunsten. Før ble da også elvebåten brukt til mye mer enn bare fiske. Den var brua før permanente bruer ble bygd» Ble brukt til personfrakt og frakt av alt fra post og handelsvarer til bygningsmaterialer.

I Lakselvdalen, som i Børselv, levde den kvenske elvedalskulturen fram til rundt 1970-1980.

– Da ble stengselsfisket forbudt, og med et pennestrøk forsvant hele den typen elvebåtbruk og en viktig del av den kvenske kulturen. Inkludert alle de begrepene og ordene som ble brukt i forhold til fisket i det kvenske og finske språket.

Kvenene kunne sjøen også. Dårlige tider i starten av 1900-tallet gjorde at Lindbäck-brødrenes bestefar og oldefar, Benjamin Iversen og Anders Benjaminsen, rodde helt fra innerst i Porsangerjorden til Kamøyvær. For torskefiske.

Ti øre kiloen

– De gjorde det for å overleve. Ikke for å selge noe som helst, men for å ha noe å spise på vinteren. Dette var også en del utav den kvenske kulturen, folk som havnet på kysten, en del av kulturen som tidligere ikke er godt nok synliggjort.

– Bestefaren din husket disse harde tidene?

– Å ja. Han fortalte at de fikk ti øre kiloen for torsk, men igjen, det var i utgangspunktet ikke for salg, men for å få mat hjem til seg selv og familien og overleve, sier Øyvind. Forresten vil han i nær framtid kjøre dit for å se, kanskje besøke noen slektninger av ham som bor i området Kamøyvær.

– Hvor er den fra, furua i båtene?

– Vi har hentet noe i Pasvik og noe i Burfjord i Nord-Troms, den furua er forresten helt spesiell type, veldig gammel og tettvokst. I tillegg har vi hentet furu også fra Grong i Nord-Trøndelag.

– Så båtene er bygd av tre forskjellige typer furu for å få god nok kvalitet på materiellet, avrunder Lindbäck.