Til høyre holder forfatter Kerstin Tuomas Larsson (81) den rykende ferske barneboka «Kettu ja harakka.» Den andre boka, «Hjärntvättarresan/Aivonpesoreisu», slapp hun i 2017. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
«Takk, gode Gud, endelig er jeg ikke en jævla finnskit lengre», tenkte Kerstin Tuomas Larsson da hun i sin tid fikk sitt svenske etternavn.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg er født og oppvokst her.
Det sier forfatter, kulturformidler og tidligere lærer Kerstin Tuomas Larsson til Ruijan Kaiku.
Under årets Kväänifästi treffer vi henne i foajeen på Folkets hus i Pajala. Foran seg har hun en haug av bøker, deriblant flere barnebøker hun selv har skrevet på meänkieli.
Hun og «grannen» er de som i sin tid solgte tomt til der Folkets hus står i dag.
– Jeg bor bare 150 meter unna, sier hun.
Tilegnet seg språket
På spørsmål om hvorfor barnebøker på et minoritetsspråk opptar henne, svarer hun slik:
– Det er fordi jeg har nådd en slik alder at jeg har begynt å tenke at språket ikke skal få dø den dagen jeg dør.
Larsson forteller at hun har jobbet som lærer i over 40 år, på alle stadier, fra førskole til gymnas.
– Jeg har jobbet som morsmålsmålslærer også, så jeg har alltid forsøkt å jobbe med språket. De gangene jeg ikke har hatt materiale og litteratur tilgjengelig, så har jeg vært tvunget til å skrive selv.
Ifølge henne er det ikke så mange som skriver på meänkieli for barn.
– Men noen er det jo.
Arkiivista/Fra arkiv: Ny bok gir barna julebegrepene på meänkieli
Forfatteren har også gitt ut litteratur på svensk.
– Romanen «Hjärntvättarresan/Aivonpesoreisu» for eksempel. Jeg visste at det ikke går å skrive den på meänkieli. Mange tornedalinger kan nemlig ikke lese språket, hevder hun, og tilføyer:
– De snakker det, men kan ikke nødvendigvis lese det.
Selv lærte hun det muntlige språket fra barnsben av.
– Min tante, mamma og pappa snakket alltid meänkieli seg imellom. Men alltid svensk til oss som var barn. Men nysgjerrig som jeg var, så lærte jeg likevel å forstå hva de snakket om.
Tok navnet tilbake
Før, sier hun, sendte man barn fra Tornedalen sørover for å lære seg rikssvensk.
– Dette pågikk i tredve år, hever Larsson.
Hun mener barna med det lærte seg å se ned på både seg selv og sitt eget språk.
– Og så begynte folk etter hvert å bytte bort sine «stygge» etternavn til fine, svenske navn, sukker hun.
Noe á la det samme skjedde for hennes del også.
– Jeg het Tuomas, men da jeg som 20-åring giftet meg fikk jeg et nytt etternavn og tenkte «takk, gode Gud, endelig er jeg ikke en jævla finnskit lengre.»
«Nå heter jeg Kerstin Larsson», sa hun stolt til seg selv, «nå er jeg en ordentlig svenske.»
– Men tiden gikk og jeg begynte å kjenne på spørsmålet «hvem er du egentlig?», så da gikk jeg til kirkekontoret og sa at jeg måtte få tilbake pikenavnet. Siden da har navnet vært Kerstin Tuomas Larsson.
– Var du like stolt da?
– Enda stoltere. Nå er jeg den jeg er, og trenger ikke late som noen ting.
Mer synlig
Ruijan Kaiku spør Larsson hvilke tanker hun gjør seg rundt utviklingen og revitaliseringen av meänkieli.
– Ja, nå skrives det jo litt mer på språket, sier hun betenkt.
– Da jeg begynte på skolen fikk man ikke snakke språket. Det skulle snakkes svensk. I senere tid har flere våget å ta språket i bruk. For eksempel kan man lese både svensk, finsk og noe meänkieli i Haparandabladet. Det er kjempebra.
Forfatteren forteller at hun har studert både meänkieli og finsk, og hun føler ikke at forskjellen er altfor stor.
– Noen ord selvfølgelig, men jeg opplever ikke ha jeg har hatt problemer med å forstå språkene.
Selv velger hun gjerne ikke de vanskeligste ordene når hun skriver.
– Jeg prøver å velge enkle ord, og å bruke vårt hverdagsspråk, sier hun.
Til alle tider
På Kväänifästi-seminaret var også urfolksstatus for tornedalinger, kvener og lantalaiset et tema. Vi nytter derfor høvet og spørre Larsson hva hun tenker rundt urfolksspørsmålet.
– Vi har alltid vært her, slik jeg har forstått det, og da er vi et urfolk.
– Så du har ingen motforestillinger mot at folket skulle hatt en slik status?
– Nei, jeg mener vi er urfolk.
Les mer fra Kväänifästi her:
