Kvenene sang salmer også før Læstadius' tid

Den Ramfjord-bosatte Ullsfjord-kantoren, Kristian Paulsen, er faktisk fra Kvenland. Det vil si; han er vokst opp på det som kalles Kvenland i Lankovuono/Langfjordbotn. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Visste du at det pågår kvensk salmeforskning? Og snart kommer rundt 500 salmer, som kvener har brukt, ut mellom to permer.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

– På denne salmen har vi bare skrevet «folketone fra Lyngen.»

Det sier Kristian Paulsen, og peker på en salme i en samisk koralbok med over 700 nummer, som ligger foran ham. Alle numrene har samisk tekst og er brukt på samisk.

– Men vi har bare kunne skrive «samisk folketone» på 8 av melodiene i denne, etter strenge kriterier, sier han.

Dette, forklarer han, handler om at folk i nord har møttes i de samme kirkene og de samme bedehusene.

– Folk har sunget de samme tonene. De fleste melodier er nærmest umulig å skille ut til at det tilhører én etnisitet eller ett folk, sier han.

Pågående forskning

I 2022 kom Kväänin virsihäfti ut med sine 49 salmer og åndelige sanger.

– I den er det bare én som vi kan skrive «kvensk folketone» på. Men det har vi funnet ut i ettertid, så nå står det bare «Folketone fra Varanger.»

Alt i alt, forteller Paulsen, er det funnet fem sanger som kan karakteriseres som kvenske folketoner, etter de samme strenge kriteriene. Og alle disse er «stadfestet» først de siste årene, etter at Kväänin virsihäfti kom ut.

Det synes han er stort.

– Når vi bruker de strengeste forskningskriteriene i en mangehundreårig flerkultur og likevel klarer å skille ut fem melodier fra alt fellesmaterialet som rent kvenske, er det stort, sier han, og påpeker at det er svært fragmentert materiale det er snakk om.

Det er ifølge Paulsen blant annet doktor i musikkvitenskap, Håvard Skaadel, sin pågående salmeforskning som konkluderer med disse tingene.

– Det betyr at denne folketona, i en revidert utgave av Kväänin virsihäfti, vil merkes som «kvensk»?

– Ja, da har vi referanseverket som sier at vi kan skrive «kvensk folketone fra Varanger.» Og like så «kvensk folketone fra Lyngen» på den nevnte melodien i den samiske koralboka som nå kun står som «folketone fra Lyngen.»

Folketona er nemlig kvensk, men brukt på samisk også.

– I Lyngen synger man den på norsk også. Boka er på samisk, basert på samiske salmebøker, men har folketoner fra hele verden.

Akkurat her, foran trøorgelet i sin egen stue, sitter Kristian Paulsen ofte. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

«Feil» i norsk salmebok

– Hva med den nye norske salmeboka fra 2013, da? Der står det «kvensk folketone» på flere av de kvenskspråklige salmene.

– I dag vet vi at de færreste av dem kan vi skrive «kvensk» på, etter den strengeste definisjonen, sier Paulsen.

Han påpeker at det ikke er direkte feil at det står slik, all den tid kvenene har brukt salmene, og sunget dem på sitt språk.

– Det er også kvenene som har fått de med i den norske salmeboka. Det er ingen andre.

Han sier imidlertid at de strengeste definisjonene er verdifull når det skal bygges et grunnfjell for den kvenske kulturen, i form av referanseverk som sier at «dette vet vi med sikkerhet er bare kvensk.»

Sunget i Lyngen

Ruijan Kaiku har også snakket med Skaadel selv om de fem kvenske folketonene.

Han forklarer at «folketone» kan defineres som melodien, eller «visa som kommer rekende på ei fjøl», som han sier.

– Teksten er ofte definert med forfatter, men man kan ikke finne tilbake til komponisten, sier han.

Håvard Skaadel. (Kuva: Privaatti)

En av de fem folketonene våre musikalske eksperter definerer som kvensk folketone er «O min sjel du går og vanker» fra 1700-tallet.

– Teksten til denne er dansk av Ambrosius Stub (1705 – 1758, journ. anm.). Den kvenske folketonen er imidlertid etter Gunnar og Ivar Berglund på Lyngseidet, sier han.

Han forklarer at melodien opprinnelig er brukt til en åndelig vandringssang, nedtegnet på finsk som «Matkamies hän halaa palat’», fra Hallulisten Sielujen Hengelliset Laulut («Achrenius» nr. 101) i 1786, etter svenske «Vandringsmannen styrer loppet» fra 1781.

– Vår tone fra Lyngen er i slekt med den riksfinske folketonen, men er en stedegen melodivariant, etter eldre tone fra Finland. Det er altså en kvensk folketone, fastslår han.

Egen Varanger-variant

En annen kvensk folketone, «Nyt kotista laulun mä laulan», står oppført i Kväänin virsihäfti.

– Den finner vi bare i Varanger, sier Skaadel.

Han sier at teksten er trykt i 1919, av en ukjent finsk forfatter, og står oppført i Siionin Laulut ja Virret 1944 nr. 150.

– Poenget er at den kvenske folketonen fra Varanger er helt forskjellig fra den finske i Finland. Samme tekst er også sunget i Skibotn, men her samsvarer den derimot med det som finnes i Finland, sier han.

– Derfor «kvensk folketone fra Varanger.»

Kom med vandrepredikanter

Videre har vi «Kuule sä Eevan lapsi» eller «O hør du barn av Eva» som den heter på norsk.

– I Nord-Troms synges den fra Vekter-ropet, på en håndfull oversatte tekster, etter den åndelige finske folketonen «Kohta mustaan hautaan laskett» fra tidlig 1800-tall.

Denne melodien, sier han, brukte Gustaf Skinnari fra Oulu på både «Kuule sä Eevan lapsi» og «Oi kuinka ihanata» («O hvilket liflig skue»).

– Vår melodi i Ruija er en stedegengjort folketone i vuggende 3/4-takt etter en svensk folketone fra de gamle salmebøkene, «Den blomstertid nå kommer» («Sen suwensuloisuutta»), fra 1600-tallet.

Det stedegengjorte i en melodi fra Wirsikirja 1701, sier Skaadel, vitner om at folketona i Nord-Troms sannsynligvis er mye eldre enn det læstadianske.

– Med læstadianismen kom vandrepredikanter med nye tekster. Både samiske, riksfinske og kvenske. Men melodiene er ofte eldre salmetoner, som blir omformet i kvenske områder og som man nærmest ikke kan kjenne igjen.

Den fjerde kvenske folketona heter «Jo nuorena on hyvvä kaunihisti.»

– Det er en sjømannsmisjonssang, opprinnelig finlandssvensk fra 1902, som så har vandret oppover, sier Skaadel.

Også den får, ifølge ham, en stedsegen melodi i Varanger med alderdommelige trekk: To like halvstrofer som repeteres igjen og igjen, på gammelt finsk-ugrisk vis. Heller ikke det samsvarer med de finske sangbøkene.

– Da blir den folketonen å regne som kvensk, fastslår han.

Salme fra Biblen

Fra 1500-tallet trekker han fram «Maa suur’ ja awara.» Den stora wida jord, på svensk.

– Det er salme 24 fra Bibelen, med svensk tekst fra 1600-tallet av Haquin Spegel. Teksten står i finsk oversettelse i Wirsikirja 1701 nr. 39. Melodien trykkes i Nuotti-Kirja 1702, etter en tysk visemelodi av Jacob Regnart fra 1574 («Venus, du und dein Kind»).

– Også denne får egen folketone i Varanger, en stedegen variant, som duver i myk trioltakt, sier Skaadel.

Summa summarum mener han at kvenene har en sterk førlæstadiansk arv, men er klar på at den læstadianske forsamlingskulturen har bidratt til å ta vare på de eldre melodiene – også i det nordsamiske språkområdet gjennom oversettelser av finske tekster med stedegne melodier.

– Mange av dem går tilbake hvertfall 100 år før Læstadius’ tid. Vi kan helt trygt si at den kvenske melodiskatten går tilbake til midten av 1700-tallet, og blir folketoner etter hvert som Wirsikirja spres.

– Tekstene på sin side er i mindre grad stedegne, sier han, og legger til:

– Alle sangtekstene som er nedtegnet av Reidar Bakke, leder tilbake til sangbøker trykt i Finland. Det ville være interessant om man kunne avdekket håndskrevne sangbøker i Ruija med lokale tekstforfattere.

Skaadel sier at det i Nord-Troms finnes det håndskrevne sanghefter på norsk og nordsamisk fra mellomkrigstida.

– Men evakueringa i 1944 har trolig bidratt til å redusere eventuelle håndskrevne kvenske kilder, så vi kan dessverre ikke si noe særlig om stedegne tekstforfattere.

Mye før Læstadius

Rundt kaffebordet i Ramfjord gjør Kristian Paulsen sine betraktninger. Han mener kvenene har vært «flinke» til å ikke skrive ned sine ting, som han sier.

– Samtidig kan man si at muntlig tradisjon kan være mer holdbar enn det som tegnes ned. Så snart vi skriver noe ned, så er det det som er fasit i dag. Avviker man fra det, så er man den som tar feil.

– I folketonesammenheng er fasit det som synges der og da, slik man husker det og slik det føles i hjertet. Tempo og takt kan endre seg, og noen legger mer forsiringer på.

Han peker blant annet på at den den norske kirke ga ut finskspråklig liturgi til kvenene i nord lenge før fornorskningsperioden.

– Det var ikke den samme kritikken mot språk før fornorskningen ble igangsatt. Vi skal også huske at fornorskningen bare er en liten epoke i vår historie.

Han tror vi kjenner den historien relativt godt også fordi det er vår nære historie, som han sier.

– Men går vi tilbake, 100 år før Læstadius, så levde det også folk også her. Med gammel, flerspråklig kristendom.

Det, sier Paulsen, tok for eksempel ikke Kväänin virsihäfti høyde for.

– De fleste salmene i den er fra den læstadianske perioden, som vi i denne sammenheng har satt fra cirka 1880 til 1960. Dermed knytter vi kvenene sterkere til læstadianismen enn det den nyeste forskningen gir belegg for.

– Vi får ny kunnskap hele tiden, sier han.

Privat initiativ

Paulsen og Skaadel er en del av et prosjekt som ser på nettopp disse tingene, og bak prosjektet står en arbeidsgruppe bestående av noen av de som også arbeidet med Kväänin virsihäfti for noen år siden.

Gruppa er nedsatt på privat initiativ, og er altså ikke i regi av Kirken denne gangen.

– Kristin Mellem og Arne Skare har vært involvert i arbeidsgruppa, men er ute i andre oppdrag nå, sier Paulsen.

De som er igjen, i tillegg til Paulsen og Skaadel, er Peter Vang (kantor i Nordreisa) og Bjørn Andor Drage (musikkprofessor).

Peter Vang, også omtalt som «kvenkantoren», er til daglig kantor i Nordreisa sokn. Her fra en kvensk utendørsgudstjeneste i forbindelse med Paaskiviikko 2024. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

I tillegg til å forske på musikken, jobber de fram en bokutgivelse som etter planen skal bestå av tre bind.

– Vi håper å være i mål med første bind høsten 2026, sier Paulsen.

Les også: Kvænkantoren vigslet i Kvænkirka

Salmene blir her delt opp i ulike kapitler, i en slags tidslinje, etter ulike epoker.

I bind 1 blir det cirka 250 nummer, med fire kapitler om salmene fra førlæstadiansk tid og ett kapittel fra læstadiansk tid. I neste bind blir det også rundt 250 nummer.

I første bind samler de, ifølge ham, alt som allerede finnes transkribert. I andre bind skal de transkribere andres opptak som ikke tidligere er transkribert.

– Tredje bind blir blir mer analytisk om salmer, salmediktere og om det som er gjort i de to første bindene. Denne er noen år fram i tid, sier Paulsen.

Han forteller at de kan benytte relativt tradisjonell hymnologisk metode i arbeidet.

– Med vår kulturkunnskap på toppen, sier han.

Skriftspråket får vente

Det er ikke en etterlengtet kvensk salmebok de jobber med, bekrefter han, og tror for øvrig det er en del år til noe sånt kan realiseres.

– Vi må gjøre grunnforskningen skikkelig først.

Her tar Paulsen en kvensk salmetrudelutt på strak arm, med nesten helt strake armer. Gjennom vinduet i bakgrunnen kan vi skimte Ramfjorden. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)