Kvener som oppdaget nytt land: Johannes Nilsen, del 2

Fra reinsdyrjakt i Sassendalen på Svalbard. Helt til høyre står Hertugen av Orleans. Mannen med våpen ved siden av Hertugen er Johannes Nilsen. (Foto: Norsk Polarinstitutt, Tromsø)

 

Her følger del 2 av den femte ishavs-artikkelen fra Kjell-G. Kjær. Det handler stadig om den alta-fødte ishavsskipperen Johannes Nilsen.

 

Kjell-G. Kjær

 

Nilsen-breen på Nordaustlandet

Som før nevnt seilte Johannes Nilsen to ganger rundt Svalbard. Vi vet ikke med sikkerhet årstallet for første omseilingen, mens siste gang var i 1898. Under en av disse omseilingen oppdaget Johannes Nilsen en isbre langt mot nord på Nordaustlandet som fikk navnet Nilsen-breen. Boka The Place Names of Svalbard utgitt av Norsk Polarinstitutt skriver om bakgrunnen for navnet Nilsen-breen:

After Johannes Nilsen, 1842 – 1929, Norwegian sealing skipper and explorer of the         Spitsbergen archipelago

Oppdagelsen av Victoriaøya

Når en ishavsekspedisjon skulle på langfart som krevde kryssing av store havområder, var de ofte to eller flere ishavsskuter sammen om overfarten.

Her er del 1 av denne artikkelen: Kvener som oppdaget nytt land – Johannes Nilsen

I 1898 bestemte Johannes Nilsen på jektene Freya av Hammerfest og Ludvik Sebulonsen på Lykkens Prøve av Tromsø for å dra på hvalrossfangst til Franz Joseph Land.

Prisen på hvalrosshud hadde nådd nye høyder på grunn av etterspørselen fra sykkelindustrien. Hvalrosshud gikk til produksjon av sykkeldekk (før vulkaniseringen). I tillegg var det etterspørsel fra forsvaret i mange land fordi hvalrosshud gikk til produksjon av hestesadler til kavaleriet og rekyldempere på kanoner.

Under overfarten oppdaget de ei øy som ikke stod på kartet. De var en tur i land, men fant øya verdiløs og seilte videre.

Etter noen døgn i sjøen møtte de dampskipet Victoria av London som tilhørte den engelske oppdageren og storviltjegeren Arnold Pike. Kapteinen var fra Fredriksstad og het P. W. Nielsen.

Johannes Nilsen og Ludvik Sebulonsen ble invitert om bord på middag. Det var neppe gjestfrihet som var årsaken til invitasjonen. Britene var nok mest interessert i informasjon om is, strøm og fangstforhold.

Under middagen kom Nilsen og Sebulonsen til å nevne at de hadde funnet ei øy som ikke stod på kartet. Britene ble interessert, fikk oppgitt posisjon og dro og fant øya som de kalte for Victoriaøya, etter dronningen.  Kaptein Nielsen annekterte øya for Norge.

Victoriaøya var norsk territorium til i 1932, da annekterte Sovjetunionen øya. At Sovjetunionen tok Victoriaøya fra Norge, fikk stor medieomtale, og det skapte stor bitterhet i Norge, spesielt i ishavsmiljøet. Men øya heter Victoriaøya den dag i dag, og oppdagerne heter Johannes Nilsen og Ludvik Sebulonsen.

Jaktleder for Hertugen av Orlean

Dersom Frankrike hadde vært monarki i 1904 ville kongen ha hett Luis Phillip (i Norge Ludvik den 19). Men Frankrike var republikk og den franske eksilkongen bodde i England og hadde tittelen hertugen av Orleans.

Sommeren 1904 foretok hertugen en reise langs norskekysten. Fra Hammerfest ble kursen lagt over til Svalbard. Formålet med turen var først og fremst jakt, men også utflukter og fornøyelser.

Lystyachten Maroussia

Ekspedisjonsskipet var hertugens egen lystyacht Maroussia. Den var oppkalt etter hans hustru som var kusine til keiser Frans Joseph av dobbelmonarkiet Østerrike – Ungarn. Skuta var på hele 67 meter med kraftig dampmaskin. Fartøyet hadde en gang tilhørt et familiemedlem av den russiske tsar.

Maroussia ble ført av kaptein Baichis og to styrmenn. Dekksmannskapet talte 24 franskmenn. I maskinen var det to mann og i byssa 12 franskmenn. Hertugen hadde, i tillegg til sin kammerherre, med sin livlege dr. Récamier. Hertuginnen hadde med sin hoffdame og to kammerpiker.

Hertugen hadde via sine britiske kanaler søkt om å få med en islos og en jeger med solid jakterfaring fra Svalbard.

Dette ble arbeidsplassen til Johannes Nilsen i vel en måneder.

Ved St. Hans ankret lystyachten opp i Tromsø. Her gikk Johannes Nilsen om bord sammen med islos Adolf Stenersen, en fangstmann som het Gundersen og tolken kaptein Hansen.

Til Hammerfest, Bjørnøya og Svalbard

Hertugen hadde bestilt to fangstbåter som skulle leveres i Hammerfest. Hertugen syntes at Hammerfest var en forferdelig trist by på grunn av stanken. Det var en odør av tørrfisk, torsklever, koking av selspekk og håkjerringlever.

Første stopp ble Bjørnøya, deretter gikk turen til Spitsbergen. Johannes Nilsen hevdet at det beste sted å få fatt i reinsdyr var i Sassendalen.

Nilsen hadde rett. Mens de ankret opp, stod hertugen sammen med Nilsen og gransket terrenget med kikkert. De så flere reinsdyr. Hertugen, Nilsen og livlegen ble rodd i land. I en annen båt var mannskapet som skulle drive reinsdyrene ned dalen mot hertugen. Det ble skutt seks dyr. De fanget en kalv som de skulle ta med levende, men den var så vilter at den måtte skytes.

Det ble flere utflukter. Til sammen skjøt hertugen 17 reinsdyr.

Maroussia hadde med en dampdreven lettbåt. Med dette fartøyet dro Nilsen og hertugen ut på seljakt. De var heldige og kom over et isflak med flere dyr.

Islos Stenersen fortalte kapteinen at seltran var et effektivt middel for å impregnere lærprodukter som sko og lærstøvler. Det ble til at Nilsen sammen med en i byssa tok ut spekket av en sel for å koke det til tran, men hertugen hadde fått nok av spekklukta i Hammerfest og prosjektet ble stoppet.

Nordmennene som hadde kommet ombord i Tromsø, gikk i land i slutten av juli.

Dette var Johannes Nilsens siste ishavsekspedisjon. Men han var fortsatt aktiv i mange år som fisker og gårdbruker.

Kvensk etterslekt

Johannes Nilsen døde i 1929. Han ble 87 år.

Sønnen Nikolai M. Nilsen, født i 1869, begynte ifølge Vest-Finnmark Arbeiderblad på Ishavet hos faren som 9 åring. Han tok skippereksamen og ble fast ishavsskipper i G. Robertsons rederi i Hammerfest til han flyttet til Møre.

Nikolai ble gift med Elise Bjørkvall. Hun var datter til Johan Bjørkvall som var lærer for kvenske barn ved kobberverket i Alta og etter nedleggelsen av kobberverket, i Vadsø.