Reidun Mellem aikkoo muistela Tottuus- ja sovintokomisuunile kunka valtio sulki silmät ja korvat kvääniitten assiile.
Kuva: Liisa Koivulehto

 

Tidligere leder Reidun Mellem i Norske kveners forbund-Ruijan kveeniliitto vil kontakte Sannhets- og forsoningskommisjon og fortelle om det hun har opplevd av statlig undertrykking, usynliggjøring og neglisjering av kvener gjennom et langt liv.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

Det vonde gjelder særlig i organisasjonsliv og kirkeliv.

– Etter at vi dannet Norske kveners forbund i 1987, skrev vi utallige brev til myndighetene, men vi fikk ikke svar engang, forteller Mellem som var med å stifte kvenforbundet og styremedlem i mange perioder, derav leder i 1996-2001.

Reidun Mellem forteller om tiltak de kjempet for, uten å ha fått gehør hos myndighetene, for eksempel kulturfond, kvensk ukeavis, radio- og tv-sendinger på kvensk.

 

Fikk ikke svar

Hun forteller at de kontaktet både statsministeren og mange departement, særlig kommunaldepartementet, presenterte den nydanna organisasjonen og hva slags formål det hadde, og ba om pengestøtte til å dekke utgifter til organisasjonsarbeid: telefon og kontor, drivstoff, mat og overnatting på reiser.

–  Vi fikk ikke svar. Så kontaktet vi Kirkerådet, fordi vi visste at Kirkerådet hadde invitert samene for å fortelle om undertrykkinga. Det hadde vært veldig bra, fikk vi høre fra en som var med. Vi skrev til Kirkerådet og fortalte hvor bra det var at de hadde begynt å interessere seg for minoritetene, og tilbød oss å komme og fortelle om hvordan undertrykkinga har virket mot oss. Vi fikk ikke svar, og sendte purring etter noen måneder. Men vi fikk fortsatt ikke svar, forteller Mellem.

 

Møtt med taushet

Uten svar, om så med et negativt innhold, kunne de ikke sende klage engang. Mellem forteller at de med møtt med total taushet. Som om de ikke eksisterte.

– Vi ba om å møte et statsråd, men vi ble neglisjert fra toppen gjennom alle de årene. Vi sendte jo brev, og begrunna vår sak så godt som vi kunne, og søkte om noen midler for at vi kunne drive en ny organisasjon, så får vi ikke svar. Det er så arrogant, at det går ikke an, syns hun.

– Hva føler man da?

– Som null og niks i verden, at man ikke en gang fortjener såpass at de vil bruke et frimerke på oss for å sende et svar. Men det ble jo sinne. Vi ble så sint, vi holdt ut og stanget hodet mot stengte dører i tjue år, vi eldste. Vi er slitne nå, sier Reidun Mellem.

– Dette er en jo en kjent internasjonal skikk, skyter ektemannen Åge inn.

– For eksempel har man ikke kurdere i Tyrkia, bare fjelltyrkere eller terrorister. Kurdere er et ukjent begrep for tyrkere.  Det fins mange måter å bli kvitt grupper man ikke ønsker å ha, sier han.

– Opplegget var jo klar fra myndighetenes side: Det ble slutt med kvensk som hjelpespråk i skolen fra 1930-tallet, men samisk var fortsatt tillatt. Fornorskinga mot kvenene var hardere fordi myndighetene mente at kvenene var farligere enn samene var på grunn av våre kontakter i Finland.

– Kvenene ble også lenge hindret med å holde kontakt med slekt og venner i Finland, fordi den nordiske passfriheten, som kom på 1950-tallet, ikke gjaldt i Troms og Finnmark før flere tiår senere, påminner Åge Mellem.

 

«Stå på»-ropene som en hån

– Kvenene får ofte høre: Stå på! Dåkker må bare stå på, slik som saman har gjort! Hva sier du til det?

– Disse folkene skulle vi gjerne hatt med på styret i kvenforbundet, særlig de første åran, sukker Reidun Mellem.

– Vi har møtt så mye motstand! Det har vært så slitsomt å prøve å få litt rettferdighet for kvenene i det norske samfunnet. Jeg mener at kommisjonen må legge vekt på å finne ut hvorfor kvenene skulle undertrykkes så fælt, legger hun til.

 

Skeptisk

Reidun sier hun ikke er klar for forsoning. Hun er derimot skeptisk.

– Det skjedde så mye vondt og vi ble oversett, med vitende og vilje, sier hun.

Hun mener det er underlig at hovedtyngda og fokus i kommisjonsarbeidet virker å være i det samiske som myndighetene har behandlet med velvilje i lang tid.

– Hva med forsoninga?

– Det er for billig å be om unnskyldning, uten å rette opp de mest elementære misforholdene som finnes: Skole, kirke, avis, radio, tv, støtte til kvensk kultur: bøker, musikk – men vi får ikke penga til dette, slik som samene har. Så det spørs om myndighetene vil ha sannheten om sin behandling av kvenene, sier Mellem.

–  Har du tillit til kommisjonen?

– Ikke foreløpig. Jeg har ikke sett noe som gjør meg trygg om at sannheta om den harde undertrykkinga av oss virkelig kommer frem.