Fisk på hjell i Lofoten. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Nordkalottfolket om det de anser som viktige skritt for å sikre ei bærekraftig fremtid for kystsamfunnene. Innlegget er skrevet av politisk nestleder Knut Einar Kristiansen.

 

Knut Einar Kristiansen. (Foto: Sametinget)

Nordkalottfolket mener regjeringens kvotemelding «Folk, fisk og fellesskap» er en pynting av rederbrura. Kvotemeldingen burde skifte navn til «Fisk og kapital»

I dagens samfunn står vi overfor en viktig debatt om forvaltningen av fellesskapets marine ressurser, og det er på tide med en grundig og uredd gjennomgang av denne politikken.

Havressursloven er «grunnloven» for norsk fiskeriforvaltning. Loven gir myndighetene et bredt mandat til å regulere utnyttelsen av de marine ressursene gjennom nasjonale kvoter, gruppekvoter, distriktskvoter og fartøykvoter. Formålet med loven er todelt: bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av våre felles fiskeressurs, samt bidra til sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene.

Riksrevisjonens gjennomgang av kvotesystemet
Riksrevisjonens gjennomgang av kvotesystemet har slått fast at de siste tiårs fiskeripolitikk har ført til en konsentrasjon av fellesskapets ressurser på private hender, og etter hvert også på færre private hender. Fiskeripolitikkens ensidige fokus på økonomisk lønnsomhet har gått utover sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene. Sannheten er at fiskeripolitikken har dratt bort kystens livsgrunnlag til fordel for kapitalen. Riksrevisjonens rapport forteller også er at økte kvotepriser har gjort det vanskeligere for unge og nye fiskere å komme inn i fiskeriene.

Nordkalottfolket forventer at denne privatiseringen av fellesskapets ressurser og nedprioriteringen av kystens behov snus. Fisken må føres tilbake til folket. Kvotemeldingen bør derfor svare på Havressurslovens formål om å bidra til sysselsetting og bosetning langs kysten, fremfor redernes krav om økt lønnsomhet. Kvotemeldingen «Fisken, folket og fellesskapet» er langt fra det svaret kysten trenger.

Regjeringens forslag om bl.a. eierskapsbegrensninger er uten effekt på dagens eierskapssituasjon, og offentliggjøring av kvotepriser vil ikke begrense kvoteprisenes ekskludering av unge og nye fiskere. Fine på papiret, men de bidrar ikke til kystens behov.

Kvotefratrekk ved salg
Nordkalottfolkets primære standpunkt er at fiskekvoter ikke skal kunne selges. Vil ikke fiskeren bruke kvoten som er tildelt, skal den inn til fellesskapet for ny refordeling til en fisker som vil fiske. Men Nordkalottfolket erkjenner også at dagens omsetting av kvoter er så tett knyttet sammen med privatpersoners økonomi og liv, at dette ikke vil la seg gjør i dag uten store menneskelige og økonomiske omkostninger.

Vi foreslår derfor at Stortingets næringskomite innfører kvotefratrekk ved omsetting av kvoter. For hver gang en kvote selges inndras 20% av kvoten tilbake til fellesskapet, som igjen refordeles til blant annet rekrutteringskvoter for unge fiskere. Vi mener et slikt system vil dempe kvoteprisenes vekst og skille fiskeren fra spekulanten. Kysten lever ikke av postkassespekulasjoner, vi lever av fisken og den landaktiviteten som fiskeren fører med seg.

Ressursrentebeskatning
Vi mener også at det er svakt av regjeringen at de skal «følge situasjonen nøye» i forbindelse med mulig ressursrentebeskatning. Nordkalottfolket mener det er ingen grunn til å vente og se. Riksrevisjonen er klar og tydelig – dagens kvotesystem har ført verdifull verdiskapning bort fra kystsamfunnene.

Vi forventer at det innføres ressursrentebeskatning av fisk som ikke foredles på land tilknyttet til fiskens fangstområde. Unntatt fra denne ressursrentebeskatning bør være fersk fisk på is som transporteres direkte til konsum. Denne omsetningen er med å gi tilbake verdier til kystsamfunnene og sørge for kvalitetsfisk ut til forbrukeren.

Beskatningen kan brukes til å vedlikeholde og utvikle fjord- og kystflåtens infrastruktur samt bidra til kystsamfunnenes infrastruktur. Dette er et viktig skritt for å sikre en bærekraftig fremtid for kystsamfunnene og opprettholde den verdifulle sjømatindustrien langs hele kysten.

Prinsippet om at nærhet til ressursen gir grunnlag for verdiskapning i lokalsamfunnet, er en viktig del av samfunnskontrakten. Det er på tide at også Stortinget opprettholder sin del av samfunnskontrakten. Vi langs kysten, har i altfor lang tid blitt avspist med politiske lovnader uten handlinger. Nå er det kystens tur, og det er Stortingets oppgave å vise at de har forstått sitt eget samfunnsansvar!