Kai Petter Johansen. (Foto: Arne Hauge)
«Det er betimelig spørre hvordan Norge etter Fosen-dommen skal ivareta de kvenske rettighetene», skriver leder for NKF-RK, Kai Petter Johansen i dette innlegget.
Debatten rundt regjeringens håndtering av den såkalte Fosendommen bør ses fra flere vinkler. Vi ønsker å sette fokus på særlig et perspektiv: Myndighetenes rolle i å håndtere både samenes og nasjonale minoriteters rettigheter knyttet til FN konvensjonens artikkel 27.
Høyesteretts avgjørelse i Fosendommen bygger på FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 27. En bestemmelse som verner om minoriteters rett til utøvelse av kultur, språk og religion, og som er inkorporert i Menneskerettsloven. I de tilfeller hvor norsk lovverk ikke fullt ut hensyntar menneskerettighetene nedfelt i konvensjonen, skal Menneskerettsloven ha forrang.
Denne rettigheten har myndighetene satt til side ved utbyggingen av vindmølleparkene på Fosen, og det er dette samiske ungdommer med brennende engasjement har protestert mot. For den som har opplevd norske myndigheters praktisering av internasjonale konvensjoner overfor minoriteter frem til i dag, kom kanskje ikke Fosen- dommen som noen stor overraskelse. Den konkrete saken handler om forholdet mellom samisk reindrift og majoritetssamfunnet, men FN-konvensjonen som den bygger på har et formål som også gjelder andre minoriteter.
Historiske og juridiske problemstillinger knyttet til kvenene blei tatt opp allerede tidlig på 80-tallet av Samerettsutvalget. (NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling). Utvalget konkluderte blant annet med at «I forhold til en minoritetsgruppe spesielt vil de spørsmål Samerettsutvalget er opptatt av, kunne lede inn i vanskelige problemstillinger. Vi tenker her på kvenene. Det er på det rene at denne gruppen er av en annen etnisk opprinnelse enn samer og nordmenn.»
Utvalget konkretiserte noen problemstillinger. Blant annet uttrykte utvalget: Ser man på kvenenes levevei, er også den knyttet til primærnæringen. Det er derfor neppe tvil om at denne gruppen vil kunne tenkes å ha behov for vern om land og vannrettigheter. Under Torkjell Oppsahls minneseminar i april 2004 oppsummerte Carsten Smith den folkerettslige utviklinga. Med referanse til Samerettsutvalgets innstilling fra 1984 og art. 27 i FNs menneskerettskonvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter uttalte han følgende: Utredningen understreket at den ga hjemmel for særtiltak, for positiv diskriminering, at den må tolkes differensiert med sikte på den enkelte minoritets særlige behov, og den omfattet ikke bare de ideelle kulturytringer, men også det materielle kulturgrunnlaget.
Til tross for dette har norske myndigheter lenge hevdet at de internasjonale konvensjonene Norge har ratifisert ikke berører kvenene. Det er kjent at kvenene gjennom fornorskningspolitikken har blitt fratatt mye av sitt språk og sin kultur. Mindre kjent er det kanskje hvordan kvenene ble fratatt sine eiendommer og bruksrettigheter til land og vann. Tap av ressursgrunnlaget vårt språk og vår kultur er bygd opp rundt. Det er ikke uten grunn at Sannhets og forsoningskommisjonen ble opprettet.
Nå har altså Høyesterett gjennom Fosen-dommen bekreftet det samme som Samerettsutvalget sa i 1984, at art. 27 omfatter det materielle grunnlaget. Det åpner etter min mening for en ny rettsoppfatning og en ny dimensjon også i det kvenske rettighetsspørsmålet. Den etniske dimensjonen i lovverk og politikk som var rettet mot kvenene har lagt kvenske bygder åpne for rov og selvtekt. Slik er det fortsatt i dag. Utbygging av vindmøller, tildeling av oppdrettskonsesjoner, fiske etter laks i elver og fjorder, og ikke minst rettighetene til kyst -og fjordfiske berører og påvirker også kvenene i stor grad. Nå er tiden inne for å få i gang arbeidet med å avklare bruks- og eiendomsforholdene i Troms og Nordland, samt sørge for at kveners behov og rettigheter blir representert i Finnmarkseiendommens forvaltning og i Finnmarkskommisjonens utredning. Det arbeidet må gjøres i et rettferdighets- og forsoningsperspektiv, og i lys av dommen fra Fosen.
I 2008 blei Kystfiskeutvalgets innstilling levert. Utvalget blei ledet av høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Med bakgrunn i historisk bruk, og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, slo utvalget fast at folk bosatt ved fjordene og kysten i Finnmark har retten til fiske i havet utenfor fylket. Alle finnmarkinger skulle ha førsteretten til fisket innafor firemilsgrensen. Regjeringsadvokaten mente imidlertid da at sentrale deler av innstillinga hadde for svakt rettslig grunnlag.
Det er nå på tide at Kystfiskeutvalgets innstilling tas opp i en bredere historisk og juridisk sammenheng hvor Sametinget, Kystfiskarlaget og kvenene spiller på lag.
Det er med andre ord betimelig å reise spørsmålet om hvordan Norge etter Fosen-dommen skal ivareta de kvenske rettighetene knyttet til art. 27 og en rekke andre minoritetskonvensjoner. Etter min vurdering kan Fosendommen bli det viktigste grunnlaget for kvenske materielle og immaterielle rettigheter i framtida.