Øyvind Lindbäck er urolig for at hele Finnmark kan få redusert tilgang til naturen dersom dommen i Karasjok faller i uheldig retning. (Foto: Arne Hauge) 

 

«Blir Karasjok privatisert, så vil det svekke resten av Finnmark sin tilgang til naturen», skriver Øyvind Lindbäck, sametingsrepresentant for Nordkalottfolket.

 

I rettsaka om eierskapet til Karasjok har vi hørt Rune Fjellheim, som leder grupperingene som vil eie Karasjok og advokat Caroline Lund, avdramatisere konsekvensene dersom Karasjok privatiseres.

Det er i beste fall naivt. Det vet ingen, for det har ikke de som vil eie Karasjok sagt noe om. De vil ha eiendom, men forteller ikke hva de skal gjøre med den. Vi vet ingenting om hva slags vedtekter eller hvordan styre de vil ha.

Siden man må forvente at Karasjokeiendommen vil være avhengig av driftsinntekter og må gi ekstragoder til egne innbyggere, så må det nødvendigvis bli mindre på oss andre. Karasjok kommune er en av de partene som krever eiendomsretten. Allerede i 2019 la varaordfører John Nystad inn krav om at Karasjok skulle ha 80 prosent av elgjakta.

Karasjok har også tidligere hevdet rett til land og vann i nabokommunene på grunnlag av at Karasjoks innbyggere har plukket multer, jaktet og fisket innenfor nabokommunens grenser. Befolkningen i Porsanger har også høstet fra naturen utenfor egen kommunes grense. Dette uten at Porsanger kommune har hevdet rett til å utvide sine kommunegrenser. Det er slik vi har levd og fortsatt lever her nord – vi har brukt og bruker områdene på tvers av administrative grenser og slik ønsker vi fortsatt å leve. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avviste, i 2020, fornuftig nok Karasjoks hunger på arealer fra sine naboer.

Med grunneierretten følger i tillegg rypejakt, laksefiske, innlandsfisken og multebæra. Hos andre grunneiere vet vi hva det kan bety. Du må betale om du skal hente stekefisk, og du møter forbudt-skilt på multemyra. Blir det fiskekort på deler av Iešjávri eller i andre Karasjok-vann? Må vi spørre om lov når vi drar på multebærtur? Får elgjegerne som jakter inn mot kommunegrensa til Karasjok jakte i området? Dette kunne eiendomskreverne i Karasjok godt ha svart på.

Alle har vært enige om at det må avklares enkeltpersoners eventuelle eiendomsrett på Finnmarkseiendommen. Men, disse to siste rettsakene viser at dette er politikk. For kommunegrenser er administrativt satt, og har ikke noe med historisk bruk å gjøre. De går for eksempel rett gjennom bygda Suossjavri, og deler byga i to – mens alle historisk har hatt den samme bruken av marka, på begge sider av kommunegrensene. Det samme gjelder Skoganvarre i Porsanger kommune. Det er ingen tvil om at utmarksbruken har vært langt utover kommunegrensene både for karasjokinger og porsangværinger.

Jeg noterer meg også at Henriksen som part til ene eiendomsgruppen rettsaken er opprørt og føler seg krenket av at det var stort og dominerende innslag av kvener i Karasjok. Og sametingspresident Moutka stiller seg undrende til den kvenske tilstedeværelsen. Eneste grunnen til å bli opprørt og være undrende over dette, er hvis man lenge har forsøkt å skape inntrykk av at kvener ikke fantes i området. Det er sjokkerende. Kvener har bodd over hele nord, har vært viktige bidragsytere i samfunnet i generasjoner. Snakk om å tråkke på de som har svakere kultur enn sin egen!

Hele grunnlaget for Finnmarkseiendommen er nettopp dette: Vi har en historisk miks av nordmenn, samer og kvener over hele Finnmark. Derfor må grunnen være eid i fellesskap av oss, mens de personer og familier som har opparbeidet enkelte jordstykker eller bruk, selvfølgelig skal få det. Men, gir man Karasjok til en ene parten, er det ingen tvil om at man tråkker på de andre partene. Og det er ren politikk, og har ingenting med tradisjonelle rettigheter å gjøre.

Finnmark har fantastiske ressurser som alle vi som bor her eier i fellesskap, men naturgodene er også forskjellig fordelt. Noen kommuner har mange lakseelver, mens enkelte har få. Andre har bra med elg, mens enkelte har lite. Finnmarksloven og FeFo kan kritiseres for mye, men loven sikrer at vi deler på godene, mens privatisering knebler godene inn.

Nordkalottfolket sier nei til privatisering av utmarka og at Finnmark skal bli et lappeteppe av privateiendommer. Det er det som er den tradisjonelle urfolkstankegangen også: jorda – og Finnmark er eid av oss selv og fremtidige generasjoner. Finnmark skal vi eie sammen.