Samme morgen som rapporten «Sannhet og forsoning» ble offentliggjort, ønsket knallgule solsikker velkommen til blomstertorget i hovedstaden. Kunne man ta det som tegn på at lyse dager var i vente? (Foto: Unni Elisabeth Huru)
«Det går ikke an å legge skjul på at kvener fortsatt ligger i en politisk halvskygge», skriver Unni E. Huru i denne kronikken.
Unni E. Huru.
Unni Elisabeth Eriksen. (Foto: Kristoffer Sandven)
Den første dagen i juni 2023 våknet osloborgerne opp til en nydelig solskinnsmorgen, uvitende om at dagen skulle bli et tidsskille i norsk historie. Tidlig på formiddagen ble Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport offentliggjort, og overlevert til Stortinget. Dette var startskuddet for et historisk oppgjør med statens fornorskingspolitikk mot skogfinner, kvener og samer. Representanter for de respektive folkegruppene gikk høytidsstemt og spente inn i den ærverdige Stortingssalen. Hva ville det stå i rapporten?
Seremonien var verdig, budskapet skarpt og skjærende.
Stortingsrepresentantene som var til stede, ble dypt berørt. At landets høyeste organ med vitende og vilje over så lang tid hadde påført folk så mye skade var ufattelig. Hvordan i all verden skulle man klare å få gjort urett til rett? Oppgaven om å stake ut kursen ble gitt til
Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det de trengte, var verktøy for å løse nåtidens og framtidens utfordringer. Inneholdt rapporten det de trengte?
Ikke helt, ifølge professorene Eva Josefsen, Else Grete Broderstad og Hans-Kristian Hernes ved Universitetet i Tromsø. De har nylig publisert artikkelen «Sannhet for forsoning?» i Nytt norsk tidsskrift.
Forskertrioen er overraskende kritiske til kommisjonsarbeidet. De stiller spørsmålstegn ved blant annet kommisjonens sammensetning og arbeidsform, og også ved selve mandatet.
Av kommisjonens tolv medlemmer utgjorde et flertall forskere og akademikere. De valgte en tilbaketrukket arbeidsform, noe Josefsen, Broderstad og Hernes finner problematisk. De trekker fram den canadiske
sannhets- og forsoningskommisjonen for å gjøre en sammenlikning. Canada hadde lagt vekt på å få med folk med juridisk og politisk kompetanse i kommisjonen. Disse valgte en inkluderende arbeidsform, og sosial påvirkning ble en del av arbeidet. Forsoningsprosessen startet i samme øyeblikk som arbeidet ble igangsatt. Rapporten inneholdt 94 handlingsforslag rettet mot alle myndighetsnivåer. Man må kunne tro at dette ble et nyttig dokument for politiske håndverkere.
Dette mener forskertrioen burde satt standarden for det norske kommisjonsarbeidet. En åpen og transparent arbeidsform med stor deltakelse fra de berørte parter, ville ledet til at forsoningsarbeidet allerede hadde kommet langt første juni i fjor. Prosessen burde vært verdsatt og vektlagt som et ledd i forsoningsarbeidet. I stedet vektla kommisjonen selve rapporten som redskap for forsoning.
Kommisjonen får mer pepper. De skulle finne egnede midler til å formidle kunnskapen som ble fremskaffet. Det var pekt tydelig på hvilke virkemidler som kunne tas i bruk: «Dette kan gjøres ved bruk av digitale medier/internett, gjennom samarbeid med tradisjonelle massemedier og gjennom andre kanaler kommisjonen oppfatter som hensiktsmessige». En undersøkende arbeidsform ville utløst langt større interesse, blant annet omtale i nasjonale nyhetsmedier. Det vi ser i dag er at mediene knapt skummer i overflaten.
Akkurat nå er det Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som må slite med konsekvensen av at framtidsperspektivet ikke ble sikret på en helt annen måte. Om få måneder skal de komme med sine anbefalinger til det øvrige Stortinget om veivalg for framtiden.
Forskerne fra Universitetet i Tromsø mener at rapporten kun skraper på overflaten når det gjelder at lover og rettigheter ikke gjennomføres.
Kommisjonen kunne gått dypere inn i forvaltningens atferd. De kunne spurt om hvorfor ordinære styringsverktøy som forskrifter, rundskriv, retningslinjer og oppdragsbrev ikke brukes for å sikre at lover og formelle bestemmelser iverksettes på̊ en systematisk måte.
Kritikken til selve mandatet går på at fornorskningspolitikken er ikke problematisert, og heller ikke hvorfor fornorskningen fortsatt kan pågå̊. Handlingsmønstre, holdninger og samfunnsstrukturer blir videreført selv om fornorskningspolitikken formelt er avviklet. De bakenforliggende årsakene ligger i systematiske politiske beslutninger, forvaltningens strukturer, verdier og normer. Mye blir stadig bedre, men det er et gap mellom det som kunne vært og det som er, og det går ikke an å legge skjul på at kvener fortsatt ligger i en politisk halvskygge.
Det planlegges i lukkede rom, og det ene vedtaket etter det andre fattes. Vi venter på at forsoningsprosessen skal komme i gang, og mens vi venter tikker og går klokka.
Hva vil høsten bringe?
