Ellen Thorsdalen med romanen Mors døtre. (Foto: Privat)

 

Bokanmeldelse av Jan Oscar Bodøgaard

 

Denne teksten finnes som kvensk parallelltekst. Den kvenske versjonen kan leses her: «Äiđin tyttäret» – kirja tottuuskomisjuunile

Forfatteren Ellen Thorsdalen har et stort ønske. Det er at den Sannhets- og forsoningskommisjonen som Stortinget nedsatte i juni i fjor for å granske konsekvensene av fornorskingspolitikken kvenene og samene ble utsatt for fram til 1960-tallet – skal lese boka hennes. Mors døtre er en roman, utgitt på forfatterens eget forlaget ČálliidLágádus, og med denne boken går Ellen Thorsdalen rett inn i den sentrale tematikken i hva som må være Sannhetskommisjonens arbeid.

Fra 1700-tallet av, og mer systematisk fra siste halvdel av 1800-tallet, var den norske stats politikk overfor samer, kvener og sigøynere/tatere at disse minoritetene skulle assimileres inn i den store hvite, norske flokk, gjennom å forby minoritetenes bruk av eget språk og andre kulturelle særtrekk.

Ser vi på skoleverket kommer denne politikken tydelig fram. «Finnefondet» ble opprettet på midten av 1800-tallet for å støtte norskundervisninga i samiske distrikt, og lærere som kunne dokumentere gode resultat i fornorskningsarbeidet fikk økonomisk belønning. Rundt 1900 ble det forbudt for kvener og samer å arbeide i språkblandete skoler, og de første tiårene inn på 1900-tallet ble norsk gradvis det eneste tillatte språket i undervisninga. Slik skulle kvenenes og samenes kulturelle identitet vaskes ut, til fordel for det norske storsamfunnets kulturelle verdier og uttrykk.

Det er en samisk småbrukerfamilie i ei lita nordnorsk fjordbygd i siste halvdel av 1930-tallet vi møter i Mors døtre. Familien bor et stykke opp i dalen, og sitt økonomiske innkomme får de dels gjennom hva jordbruk og sauehold gir, dels gjennom salg av husflidsprodukt. Med 2 sønner og 5 døtre, samt en skrantende mor, sliter familien både økonomisk og sosialt. Faren strever, stille og arbeidsomt forsøker han å få endene til å møtes, mens den eldste datteren har reist ut og blitt lykkelig gift i et fiskevær i Finnmark.
Her kan innskytes at om familien i Mors døtre er samisk, så var situasjonen for kvenene i Nord-Norge ikke annerledes. Om det i noen bygder var en overvekt av kvener, i andre samer, så var deres skjebne den samme i møtet med det norske storsamfunnet.
Thorsdalen makter kombinasjonen av å skape ei troverdig litterær ramme rundt sitt mer kulturpolitiske prosjekt; å vise hvordan den norske stats politikk overfor minoritetene i nord, spesielt skolepolitikken, skapte fortvilelse og manglende selvtillit hos barn, senere voksne, gjennom flere generasjoner.

Det er særlig yngstedattera, 14-årige Signy, vi følger på skolen, og der er ikke læreren nådig overfor lappungan: «Dokker e så dum at en sko tru at foreldran dokkers hadde putta dokker i en sekk og snørt igjen og mata dokker gjennom spunshullet».
Det står ikke på evnene og viljen til å lære hos Signy, men de stadige stikkene fra læreren gjør at selvtilliten stuper. Vi forstår at de eldre søsknene har hatt det på samme måte, etter endt skolegang kunne de knapt snakke eller skrive norsk, og har bare ett ønske: å komme bort fra Naustevåg, eller som de sier, Nusteluokta. Heldigvis bedrer situasjonen seg for Signy, da den etter hvert sengeliggende mora, som kommer utenbygds fra og behersker norsk godt, begynner å hjelpe datteren med å tilegne seg norsk.

Det er en vanskelig balansegang Thorsdalen begir seg ut på, når hun på den ene siden skal bygge opp en troverdig historie som tar tak i leseren, og på den andre formidle kunnskap og innsikt om innholdet i og konsekvensene av den statlige fornorskingspolitikken. I det hele og store kommer Thorsdalen godt fra det. Vi følger livet i familien, der forholdet mellom døtrene står i fokus, hvor sjalusi og rivalisering får mye plass, og vi forstår at ønsket om å komme seg bort fra armod og ydmykelse står sterkt. Samtidig gir Thorsdalen oss små drypp av informasjon som gir mening og forståelse både til familiens indre liv og til enkeltpersonenes handlinger.
Mors døtre har et enkelt språk, og burde være velegnet for så vel yngre som eldre lesere. Riktig nok kan man kanskje av og til ønske seg færre detaljbeskrivelser og et noe større driv i framstillinga, men den stødige oppbygginga av handlinga gjør at man fengsles og leser med stigende interesse. Så når gamlemor dør mot slutten av boka, og vi aner at det kanskje ikke var en naturlig død, ja, da venter vi i spenning på neste bind.

Til slutt lar vi Mors døtre være et tips til Dagfinn Høybråten, lederen av Sannhetskommisjonen, om han lurer på hva han skal gi i gave til kommisjonsmedlemmene. Thorsdalens bok er forresten et godt gavetips til alle.

Ellen Thorsdalen
Mors døtre
ČálliidLágádus (forfatternes forlag) 2018.
376 sider