Det fins tornedalinger over hele Sverige, ikke minst i de store byene som Stockholm. Også blant dem fins det vegring mot å flagge sin identitet, noe som også bidrar til ekstra stress. (Illustrasjonsfoto: Pixabay)
«Det legger seg oppå det stresset som også andre opplever i hverdagen.»
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
«Minoritetsstress kan vi oppleve når vi vet at det fins negative forestillinger om min gruppe, ikke den jeg er. Det legger seg oppå all annen type av stress som også andre opplever i hverdagen, på skolen eller jobben.»
Det var psykolog Hanna Wallensteen som sa dette under et seminar i regi av Lensstyrelsen i Stockholm og Sametinget. Seminaret fant sted i Helsingborg i slutten av november i år.
MR dagene, et forum for menneskerettigheter, skriver at slikt minoritetsstress er konstant, og at det beror på stigma, rasisme, fordommer og undertrykkelse i samfunnet. Det handler om at mennesker opplever at de må være på vakt for omgivelsenes reaksjoner hvis det er åpne om sin identitet.
Av samfunnets kunnskap om samtlige svenske minoriteter, kom det fram under seminaret, er kunnskapen om tornedalingenes historie svakest. Av mer enn 3000 spurte personer, oppga 49 prosent at kunnskapen var dårlig. Samme svar for samenes historie var 23 prosent.
«Forsvenskningsprosessen, rasebiologenes skallemålinger og undertrykkelsen av tornedalinger har stilnet min fars generasjon. Vi barn har ikke fått lære oss meänkieli. Det er en stor sorg å ikke kunne prate språket», sa Matilda Niva fra ungdomsorganisasjonen Met Nuoret.
Det framkom også på dette seminaret at minoritetenes nærvær i Sverige forstsatt er en usynlig del av den svenske historieskrivingen, selv om det altså er en viktig del av fortellingen om Sverige. Mange vitner stadig om fordommer og diskriminering, og det er mot den bakgrunnen at begrepet minoritetsstress har oppstått.
