Kristian Paulsen er kantor i Den norske kirke, men han er også kven og ualminnelig opptatt av kvensk tradisjonsmateriale. Grunnet hans og andres reaksjon ble det nylig et dialogmøte med biskopen og hans råd. Tema var det nye kvenske salmeheftet. (Foto: Steinar Sneås Skauge)

 

Skal kvensk kirkeliv forankres i kvensk kultur eller i norsk kultur? Det er trolig sakens innerste kjerne, og på dialogmøtet nå i juni fikk Kristian Paulsen noen svar.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Dialogmøtet gikk bra. Vi fikk oppklart en del ting, sier Kristian Paulsen, han er kantor i Den norske kirke og medlem av den første komiteen for Kvensk salmeprosjekt. En ny komité skal føre prosjektet i mål, med planlagt utgivelse av salmehefte til Kvenfolkets dag 2021.

Det var på møtet i april i år at bispedømmerådet fjernet administrasjonens forslag om å avslutte salmeprosjektet. Uten utgivelse. En opprinnelig intensjon som neppe gikk kvenene hus forbi.

– Bispedømmerådet er nok ikke vant til at administrasjonens innstilling blir så godt lagt merke til, men vedtaket i bispedømmerådet er å gi ut heftet, minner Paulsen om. Han sier han fikk ingen inntrykk av at bispedømmerådet motsetter seg utgivelse av salmer på kvensk.

Et ladet begrep

At det ble et slikt dialogmøte, i full fart mellom administrasjonen i Nord-Hålogaland bispedømmeråd og komiteen for de kvenske salmene, skyldes protestene som haglet på sosiale medier og ellers da administrasjonen foreslo å avslutte salmeprosjektet. Også Paulsen kjente brå temperaturøkning, men befant seg i godt selskap av medkvener da de i sin frustrasjon omtalte bispedømmerådet og administrasjonen især for et fornorskningskontor.

– Det er et meget ladet begrep og skummelt å bruke, men der og da tenkte jeg det var relevant. Bakgrunnen var den saksbehandlingen som på forhånd ble gjort, og etter det jeg kan skjønne fra dialogmøtet, så var også bispedømmerådet enige i at det var ting som ikke ble gjort spesielt riktig.

– Jeg tror protestene åpnet øyne ved bispedømmekontoret. Nå forstår de hvor veldig gjerne kvenene vil ha sine egne salmer inn i salmeboka, sier Paulsen.

I tråd med troen

Sakens kjerne er likevel graden av «kvenskhet» i de kvenske salmene. Det er ingen hemmelighet, sier kantoren, at Den norske kirke og kvenenes foretrukne trosretning, læstadianismen, har hatt et anstrengt forhold. Her må nok også kvenene gi ved dørene, har Paulsen kommet til etter dialogmøtet.

– Som trossamfunn må Den norske kirke forholde seg til egen lære, og når et trossamfunn bestemmer seg for å gi ut ei salmebok, da må innholdet være innenfor det trossamfunnet tror på. Salmene må være innenfor trossamfunnets teologiske rammer, og der trenger vi en debatt kvenene i mellom.

Bakteppet er altså den skvisen biskopen og hans råd står i, mellom akseptert teologi på den ene siden, og kvenske ønsker på den andre. Paulsen viser til dem som helst vil ha rubb og rake publisert, hvert ord av kvensk religiøs åndelighet på trykk, og der må debatten stå, mener han.

– Jeg fikk som sagt ingen inntrykk av at bispedømmerådet ikke vil ha ut salmer på kvensk, men er likevel svært spent på hva det nye utvalget får i mandatet sitt. Det vil definere hvor mye av det kvenske tradisjonsmaterialet som kommer med, og jeg oppfattet at de var lydhør i forhold til kvenenes ønske om å ha med mest mulig av sitt eget materiale, sier kantoren etter et møte hvor biskop Olav Øygard var saksordfører.

– Er du optimist? At det blir aksept og plass også for ekte kvensk materiale, slik folk ber om?

Fornorsket eller tilpasset?

– Jeg er først og fremst veldig spent, men også optimist. Fordi jeg tror at fornorskningsbegrepet er ryddet unna vei nå. At vi alle har fått tenkt oss om, og at de har våknet på bispedømmekontoret og ser på det kvenske materialet med et nytt blikk.

– Likevel en fare for at materialet blir utvannet? For å passe inn?

– Ja, det er en risiko, selv om det også er et spørsmålet om materialet i så fall bør kalles fornorsket, eller endret til kirkens teologi. Men, det fins helt klart en risiko for at kirken ser seg nødt til å luke ut en del, sier Paulsen. Et kanskje bedre alternativ, minner han om, er at det nye utvalget kan velge å la diskutable strofer og salmer stå som de er på kvensk, og heller ty til omskriving i den norske versjonen. Heftet skal nemlig oversettes til norsk, det blir parallelltekst på kvensk og finsk og norsk, samt to salmer også på samisk grunnet sin popularitet både i den kvenske og samiske del av menigheten.

Fornorskningen har vært grundig, sier Paulsen. Den har ført til at mange av de kvenske salmene bare finnes overlevert på norsk i de læstadianske sangbøkene med en liten tekst under, hvor det står «Fra kvensk». Tekstene på kvensk har gått tapt. Flere av oversettelsene komiteen har forholdt seg til er meningsoversettelser. Det vil si, sier kantoren, at rytmen i dem ikke nødvendigvis går opp på den melodien som hører til.

I hundrevis av år

– Det er likevel det nærmeste vi kommer det som er tenkt på kvensk for 100 år siden. I respekt for denne skjøre overleveringen har komiteen jeg har vært en del av, valgt å beholde flere av disse tekstene uredigert. De kan og skal ikke måles opp mot store norske salmediktere som Eyvind Skeie (Tenn lys) og Elias Blix (Gud signe vårt dyre fedreland), men de har sin helt egen verdi idet de uttrykker liv, tro og himmellengsel slik folk i Ruija har gjort det i hundrevis av år, sier Paulsen.

I tillegg til de norske overleveringene har komiteen også sett på parallelle tekster i de finske læstadianske salmebøkene. Slik kan de som behersker kvensk sammenligne og finne ut hva som egentlig sies midt mellom språkene. En del av salmene er også tilbakeført til det moderne normerte skriftspråket kvensk, forklarer kantoren.