For nokså beskjedne statlige bidrag skal Regina Veräjä se til at befolkningen i Pajala kommune yter god service også på meänkieli og finsk. De er forvaltningkommune for meänkieli, og Veräjä jobber som minoritetssamordner. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Regina Veräjä jobber i Pajala kommune. Jobben hennes? Å sørge for at befolkningen kan «gjøre byen» på sine gode gamle hjertespråk.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
– Det spiller ingen rolle om det virkelig store gjennombruddet kommer i min livstid. Det viktigste er at neste generasjon har reelle muligheter. At de faktisk kan trykke på videre.
Det sier Regina Veräjä (54), minoritetssamordner i Pajala, som i 25 år har vært forvaltningskommune for meänkieli og finsk. Jobben hennes er å se til at Pajala oppfyller det innbyggerne etter loven har krav på for de to språkene.
Meänkieli har fulgt Regina Veräjä hele livet, både som menneske og som yrkesperson. (Foto: Privat)
– Som kommune i forvaltningsområdet skal vi ifølge loven tilby blant annet eldreomsorg på disse språkene, og det får vi til fordi vi ennå har personell som kan dem. Etter et kvart århundre har vi rammene, og Pajala er levende på språk og kultur både for meänkieli og finsk, sier hun.
Det lander nå
Det betyr at pajalafolket kan «gå på byen på meänkieli.» Gjøre sine innkjøp og besøke lege, fotpleier og frisøren på gamlespråket. Det fungerer utmerket i dag, sier hun, men må ikke tas for gitt. Stat og identitetspolitikk, minner hun om, er saktegående saker som krever stor og varig tålmodighet.
– Jeg har mange ganger tvilt, men i det siste har jeg begynt å kjenne at det faktisk har landet. At man høyere oppe i hierarkiet tar til å forstå at de kravene som stilles, er riktige og berettigete.
Regina har også utgitt bok. Nå, sier hun, er det snart dags for befeste forfatterskapet med bok nummer to. (Foto: Forsidebilde)
Hun ser det særlig på radikal vekst i mengden «samråd.» Altså når Sveriges største myndigheter kaller inn minoritetene for å prates. Som regel vår og høst, og etterpå daler det nye dokumenter ned over minoritetene. Om saker og ting som kan gjøres fort, eller som ennå må ligge ei stund på vent.
– Denne typen byråkrati er kjempeviktig for å gjøre forskjell. Og selv på de aller mest steile byråkratiske nivåer kjennes det som om noe er i ferd med å hende, sier hun.
Walk the park?
Også svenskene hadde sin runde med sannhet og forsoning. Regina fikk æren av å gjøre intervjuene til sannhetsstudien.
– At disse menneskene endelig fikk komme til ordet, det var rørende og noe av det fineste jeg har vært med på, sier samordneren. Nå krysser hun fingre for statlige unnskyldninger helt ned på personnivå, fulgt av større endringer på systemnivå. Altså i byråkratiet og hos myndighetene.
– Jeg er håpefull, men det blir ingen walk in the park. Majoriteten er jo av natur sterkest, og den vil man av natur gjerne tilhøre. Det er så mye som drar i de unge, en hel verden drar i dem. Derfor må vi ha noe å tilby dem for å dra dem til oss. Til vår kultur og vårt språk.
– Det henger på oss voksne?
– Ja, det henger på oss. Vi må legge nakken ordentlig til, da er jeg håpefull.
Raatio ja teatteri
Regina har sine to morsmål – meänkieli og svensk – fra hjemplassen Kieksiäisvaara. Et småsted rundt åtte kilometer nordøst for Pajala, nært ei Muonioälv som i sin tur renner ut i den større Torneelven. Hun er utdannet journalist, har hatt eget foretak innen kultur og media, og har i flere omganger jobbet hos Sveriges Radio. Lagde barneprogram og nyheter.
Også hos Tornedalsteateret er hun et kjent navn. Har jobbet hos dem til og fra i 25 år, skrevet dramatikk for barn og voksne og produsert dokumentarer.
«Det er så mye som drar i de unge, en hel verden drar i dem. Derfor må vi ha noe å tilby dem for å dra dem til oss. Til vår kultur og vårt språk.» (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Kort sagt, med kulturen i ryggen og blikket vendt mot øvrigheten – var hun en kjent aktør på feltet. I dag, som minoritetssamordner og byråkrat, er det omvandt. Det hender hun møter seg selv i døra:
Är du kvar här?
– For eksempel da forvaltningsloven kom. Da var det mange dokumenter fra ulike myndigheter. Det var mye konferanser og case fra mennesker som fortalte fra de ulike kulturene, og nå, bare fra byråkratsiden, møter jeg de samme menneskene igjen. Havner på de samme konferansene og ser de samme ansiktene. Jaha, sier folk til meg, «är du kvar här?» Ja, svarer jeg, har bare gjort en liten runde og nå er jeg tilbake, sier Regina med en godhjertet latter.
– Men når jeg summerer livet mitt, så har det handlet om meänkieli hele veien, sier hun.
Foruten å ha produsert mange tekster for diverse sammenhenger, er Regina også forfatter. Boka hennes består av ti noveller for voksne, illustrert med oljemalerier laget av maler og psykoterapeut Inger Thurfjell. Tittelen lover humor, selvinnsikt og ironisk sinnelag: «Här hender ingenting.»
Hän otti ja
– Den kom i 2019, så det er absolutt dags for ei ny, sier Regina, og sier at hun har et manus som ligger og skvalper. Den trenger en finpuss eller to, og blir kanskje på meänkieli. Mer eller mindre. Enn så lenge, får vi vite, skriver hun på tornedalssvensk.
– Hva er det?
– Det er sånn som tornedalinger uttrykker seg på svensk. For eksempel «hän otti ja kuoli.» Man sier ikke på svensk at «han tok og døde.»
– Har du et siste ord?
– Lämpimäisiä terhveisiä sinne teile norjan kväänile. Met olema sukulaisia. Varme hilsninger til dere kvener på norskesiden. Vi er jo i slekt.
