Tromssalainen Kjærstin Berntzen oon uusi šurnalisti Ruijan Kaijussa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

I november gyver Kjærstin Berntzen løs på sin nye jobb, idet hun blir den nye tilveksten i den redaksjonelle staben til Ruijan Kaiku.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg er egentlig utdannet historiker.

Det sier Kjærstin Berntzen (38), som er tilsatt som ny journalist i Ruijan Kaiku. Hun starter i sin nye jobb 1. november. Yrket hun da tar fatt på, er imidlertid ikke helt nytt for henne.

– Akkurat nå jobber jeg som tilkallingsvikar i Framtid i nord, der jeg har fått bli enda bedre kjent med Nord-Troms, og tidligere har jeg jobbet et par år som journalist i Mosjøen, i daværende Vefsn No.

Før dette har hun blant annet jobbet ett år med kaldkrigshistorie hos Nord-Troms museum og to sommersesonger som feltarbeider hos Sametinget, før hun jobbet tre år som samlingsforvalter ved Helgeland museum.

– Det var ikke så mye kvensk på Helgeland, sier hun.

Skjulte historier

Det nye tilskuddet sier hun synes det er viktig å få fram de noe mer skjulte historiene.

– Det var det som interesserte meg mest i studietiden; å snakke om det som det ikke snakkes så veldig mye om. Derfor føler jeg at Ruijan Kaiku er perfekt, egentlig, for de kvenske stemmene fortjener absolutt en større plass.

Berntzen er vokst opp i Tromssa/Tromsø, men sier at hun alltid har visst om det kvenske. Hun erkjenner imidlertid at hun likevel har veldig mye å lære.

– Men som journalist lærer man heldigvis utrolig mye, sier hun.

Hun tenker at den nye jobben kan være en mulighet til å gjøre noe som føles meningsfullt.

– Det er ikke alle som er så heldige å ha en jobb som gir så mye mening.

Spent på hverdagen

På spørsmål om arbeidsbakgrunnen, og de erfaringene og den historieforståelsen hun har, kan være med på å hjelpe henne i jobben, svarer hun slik:

– Jeg håper det. Kulturhistorie og kulturhistorisk teori har alltid vært interessant for meg. Som historikere må man bruke de kildene man har til å tegne et mest mulig riktig bilde av historien, men som journalist skal man fortelle et mest mulig riktig bilde av samtiden.

Da hun skrev bachelor og masteroppgave, sier hun, var avisene en viktig kilde for henne.

– Det motiverer meg til å nedtegne de historiene som lett kan glemmes. Også på grunn av at framtidens historikere og andre skal kunne forstå mer av vår tid.

– Det kan kanskje være relevant for noen om 100 år?

– Sannsynligvis. Og jeg tror, siden det kvenske har kommet mer og mer fram og neppe vil slutte med det, så kommer vi til å se flere som skriver masteroppgaver etter hvert.

– Flere og flere finner også ut at de er kvensk. Og da betyr det antakelig at de har gjort noe for å finne ut av det, og da er man trolig interessert i både kulturen, familiehistorien og hvordan det har blitt tatt imot og ikke tatt imot av storsamfunnet.

– I Ruijan Kaiku slipper du som regel å rykke ut på branner og ulykker, slik du er vant med, og tipstelefonen er trolig mer stille. Hvilke forventninger har du til å konsentrere deg mer om minoritetsjournalistikk? Er du spent?

– Jeg er spent. Samtidig synes jeg det er fint at vi kan være en del av lokalavismiljøet og har flere mennesker rundt oss. Det tror jeg alltid er bra. Og så blir det nok en litt annen hverdag.

Hun tror bakgrunnen som historiker kan passe godt inn i Ruijan Kaiku og minoritetsjournalistikken.

– Det blir på en måte en mellomting mellom lokalavis og historiske essays, humrer hun.

Sjekket lite

På spørsmål om hva hun vet om sin egen bakgrunn, og om hun selv har noen kvenske aner, svarer Berntzen slik:

– Jeg vet faktisk ikke. Da jeg vokste opp fikk jeg høre at vi var kvener, men senere har jeg fått høre at det kanskje var noe samisk. Jeg har egentlig sjekket veldig lite i min egen slektshistorie.

– Men jeg fant, jeg tror det var ei oldemor eller en oldefar, som var registrert som blandet. Så hvem vet?

– Da har du en jobb å gjøre?

– Jeg har egentlig det.


Med Berntzen på laget vil Ruijan Kaiku være stasjonert med to journalister på kontoret på Hansinkenttä/Storslett, i samme lokaler som lokalavisa Framtid i nord, der hun også tidvis sitter i dag. Dette i tillegg til øvrig bemanning ved hovedkontoret i Alattio/Alta. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Møtte kvenske bygg

Som feltarbeider hos Sametinget reiste hun to sesonger rundt å befarte eiendommer og bygninger i Lyngen, Balsfjord og Narvik.

– Alt i fra store våningshus til ei lita jordkjeller ute på en åker.

Ofte, forteller hun, ramlet de over kvenske bygninger.

– Særlig da jeg var i Lyngen, og særlig rundt Furuflaten og Pollen. Der var jeg like ofte borti det kvenske som det samiske. Ofte begge deler på én eiendom, noe som er helt vanlig i Nord-Troms.

Les også: Et prosjekt som kan bidra til forsoning

Hun forteller at bakgrunnen for byggevernprosjektet hun tok del i var at kulturminneloven sa at alle samiske bygg over 100 år var automatisk fredet.

– Da måtte Sametinget gjøre noe med det. De måtte følge loven.

Loven ble så endret til å gjelde alle samiske byg fra før 1917 er automatisk fredet.

– Ellers ville det blitt vanskeligere og vanskeligere framover.

Hun forteller at det kvenske, og særlig den kvenske byggeskikken, ble trukket fram på nesten hvert eneste bygg.

– Det skrev vi om i rapportene. Det var aldri noen av de jeg snakket med som som snakket om samisk lafteteknikk. Det var kun det kvenske.

Opptatt av helse og uhelse

Berntzen forteller at mental helse og mental uhelse er noe som står hennes hjerte nært, og noe som kan være relevant i den nye jobben.

– Det er klart at når en del av identiteten din er skjult eller forsøkt undertrykt av myndigheter og andre over så lang tid, og man får negative og spydige kommentarer, så er det ikke noe som bygger et menneske opp.

Derfor, sier hun, tenker hun at alle de fine tingene og tradisjonenene, måten å leve på,  synet på verden og livet som finnes i det kvenske, er noe som er verdt å ta vare på.

– Det kan bygge deg opp som enkeltindivid. Derfor er det en motivasjon for meg, og jeg vil bidra til å løfte de stemmene som fortjener det.

Hun vil kanskje ikke skrive direkte om noen som har fått en diagnose og slike ting.

– Mer at det kanskje blir en konsekvens av at vi er flere som skriver og viser at det ikke er noe som må skjules og ingenting å skamme seg over, på samme måte som man kan ha det kvenske flagget i vinduskarmen året rundt og vise alle at det ikke er noe galt med det.


Berntzen er glad i håndarbeid, og vil nok gjennom nyjobben bli bedre kjent også med käsityö etter hvert. Her i sin nystrikkede genser som hun har fått i bursdagspresang fra sin svigermor. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Glad i håndarbeid

En annen ting som opptar henne er håndtverk, og det har hun skjønt at kvenene også er.

– Jeg liker godt å holde på med ulike teknikker og hvordan materialer kan brukes, hvordan de ulike egenskapene materialer har, og hva som gjør at de egner seg bedre enn for eksempel vanlige tekstiler.

– Vet du hva man kaller håndtverk på kvensk?

– Nei, det vet jeg faktisk ikke.

– Käsityö. Käsi er ‘hånd’, og työ er ‘arbeid’.

– Ja, jeg har mye jeg må lære meg, men ser veldig fram til å bli en del av staben, avrunder Berntzen.