Om sårbare fiskevær og myten om historisk fritt fjordfiske

Einar Eythórsson kan sin fiskerihistorie. Her er han i prat med Sølvi Johansen, leder for Børselv kvenforening. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Også Kipparifestivalen tematiserte kampen om fjordene for folket som bor der. Vi tok praten med en ekspert fra Island.

 

Arne Hauge

 

«Ingen av disse fikk lov til å fiske inne på fjordene. Fjordene var folket sitt livsgrunnlag, det var deres innmark. Og det ble respektert» – Einar Eythórsson

Etter at Sølvi Johansen, leder for Børselv kvenforening, og Porsanger-ordfører Jo Inge Hesjevik hadde ønsket velkommen og erklært Kipparifestivalen 2026 for offisielt åpnet, var det tid for dr. polit Einar Eythórsson.

Islendingen holdt foredrag om «Det rike havlandet – fortellinger om fiskeri og tørrfisk i Finnmark», før han spanderte medbrakt tørket hyse og kveite, såkalt rekling, til alle som ville smake. Smør ble satt fram, og tørrfisk-haugen fikk bein å gå på.

Lagt øde

Den trolig rikeste tiden, forklarte samfunnsviteren, var rundt 1500-tallet. Han berettet om eventyr, sagn og fortellinger som vitner om en lengsel tilbake til den tiden.

– Det var stor aktivitet på tørrfisk, stor lønnsomhet og mange folk som kom til Finnmark. Det var en gylden tid for alle, før markedskrakket rundt år 1600.

– Og da, fortalte du, ble veldig mange fiskevær ikke bare redusert i aktivitet, men faktisk lagt helt øde?

– Ja. Fiskeværene var sårbare. De var bygd opp rundt handelshusene og holdt bare på med fiske. Man trodde at krisen ville gå fort over, så myndighetene prøvde seg med skattelette. Og pålegg til handelsmennene om å gi kreditt til folk i påvente av bedre tider. Familiene havnet i gjeld som de aldri kunne betale, og det samme skjedde etter hvert med handelsmennene.

– Det er kamp om ressursene og myndighetene sier gjerne at fjordene må ha fritt fiske, for sånn har det alltid vært.

Den blå innmarka

– Nei, det har det nemlig ikke. Det gis ofte inntrykk av at fisket har vært fritt, fra urgammel tid både uti havet og i fjordene. Men det stemmer ikke. På 1700-tallet var pomorene her med opptil tusen fiskere om sommeren, om vinteren kom det nordfarere fra Nordland og Troms for å fiske i Finnmark – men ingen av disse fikk lov til å fiske inne på fjordene. Fjordene var folket sitt livsgrunnlag, det var deres innmark. Og det ble respektert.

Endringen kom rundt midten av 1800-tallet. Lover ble omskrevet slik at det sent samme århundre er innført helt fritt fiske i fjordene.

– Det var ikke folket som ønsket dette. Det var handelsmenn, embetsmenn og politikere som ønsket dette, sier Eythórsson.

– I dag ser vi en tendens til at kvener og samer står mer sammen om rettighet og forvaltningsmyndighet i fjordene, er det en bra utvikling?

Rettslig krav

– Det er jo verdt å prøve. Protestene begynte straks etter at fritt fiske ble innført, og kampen om fjordene har pågått i mer enn hundre år. I dag er lakseoppdretten et nytt element som også opptar mye plass i fjordene, sier samfunnsviteren.

Han har forsket mye på fjordfisket, blant annet i Porsanger, og viser til en prøvestein lengre øst i Finnmark. Bivdu, en næringsorganisasjon som ivaretar interessene til alle som bor i sjøsamiske områder, har levert inn et krav om rett til fiske for lokalbefolkningen i Tanafjorden.

– Det blir en prøvesak, og den bygger ikke bare på urfolksstatus og folkerett, men på den gamle sedvaneretten fra før fritt fiske ble innført. Det er verdt å vektlegge akkurat den delen, og dette kravet gjelder like mye kvener og nordmenn. Det er viktig å få det fram, tilføyer forskeren.

Supersjarker

– Samtidig er det vel liten grunn til å romantisere dagens fjordfiske, moderne fjordbåter er jo mye mer effektive enn i gamle dager?

– Ja da. Klart at supersjarkene er kjempe-effektive, særlig med autoline i tillegg. Så det er utfordringer, og man må jo bare tenke videre på hvordan man skal berge ressursene. Unngå å ødelegge det historiske ressursgrunnlaget i fjordene.

– Du hadde med smør til dagens foredrag-tørrfisk?

– Ja, det er tradisjon også på Island. Man spiste jo tørrfisk, men ikke den som egnet seg til eksport. Det var store straffer for å stjele av den fra hjellen. Man spiste småfisk og hau og fiskeslag som ikke var markedsvare.

Forskeren viser til en ukesmeny fra presteskolen på Skálholt fra 1700-tallet. Stedet var landets hovedstad i 750 år, men selv der var det daglig kamp mot smalhans.

– Man ser av menyen at poteten ikke var kommet. Brød var det overhodet ikke. Det er graut, det er blodpølse, rømmkolle og sånne ting. Og, som fast tilbehør til alle måltider, tørrfisk med smør.