Caroline Grønbekk. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Det var en fornøyd Kyläpeli-regissør etter fredagens premiere. Hun er heller ikke fremmed for å pakke kofferten på nytt, hvis hun blir spurt.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg er kjempefornøyd.
Det sier regissør og hovedrolleinnehaver i spelforestillinga Satumaa (eventyrlandet), Caroline Grønbekk, til Ruijan Kaiku like etter premieren under årets Kyläpeli.
– Det å sitte med dette manuset i hodet og tilhørende planlegging i flere måneder, og så plutselig står man her og ser at alt har blitt akkurat som man ønsket seg. Kan man be om mer? Jeg tror ikke det.
Les også: Lover mer spenning, mer intriger og mer humor
Hun sier at hun opplever at alle på scenen blomstrer, leker og har det gøy.
– Selv etter de mørkeste scenene står de der og gleder seg og koser seg, så dette er en kjempesuksess for oss, og jeg håper publikum hadde en like god opplevelse som oss.
Utenom planen
– Så det var ingenting som gikk galt i dag?
– Jo, det var mange ting. Allerede i første scene ble det knust en flaske på scenen. Det var ikke planlagt, så all den plukkinga vi gjorde og samtalen underveis var ikke en del av planen, sier hun.
Raha-Nilsi, spilt av Trygve Beddari, skulle etter planen skrangle rundt med tomgods i kassa si. Uten å knuse dem.
– Og vi kan ikke ha knust glass på scenen, så det måtte husfrua ordne opp i. Og husfrua, Eeva, var det Grønbekk selv som spilte.
Hør den spontane samtalen som oppsto mellom Eeva og Raha-Nilsi mens glasskårene ble plukket:
Sang på kvensk
Med nordnorsk aksent og glitrende kvenskuttale gjennom flere låter i rollen som Eeva, lot i alle fall Ruijan Kaikus utsending seg stadig lure. Men under intervjuet snakker Grønbekk kav østlending.
– Jeg kommer fra rundt omkring i Hedmark, og vi har alltid snakka østlending hjemme. Men jeg har bodd i Tromsø i ti år, og bestemora mi kommer fra Vika i Nordreisa. Så jeg har litt trening i nordnorsk, men perfekt blir det nok aldri, sier hun.
Les også: Her er bildene fra Kyläpeli 2025
Grønbekk legger ikke skjul på at den kvenske uttalen har krevd sin øvingstid.
– Det som er fint når man er regissør er at jeg kan si at jeg tar første vers, og så tar koret resten, humrer hun.
Helt nødvendig. Som regissør har man nemlig også en del andre ting å tenke på.
– Men jeg synes det var riktig at jeg også skulle prøve meg på det kvenske, og det har jeg forsøkt å ta på alvor.
Hun innrømmer at det, i mangelen på referanser i språket, er vanskelig.
– Jeg har ikke referanse for ordene som sådan. Så for meg blir det mest lyder som jeg skal etterligne.
Hun er forsiktig med å gi noen tips når det gjelder uttaletrening.
– Folk lærer på forskjellige måter. Jeg er heldig og har godt gehør. Jeg er musikalsk, lærer sangtekster fort og kjenner igjen lyder og klarer å skille på dem. Jeg er god på aksenter og dialekter og slike ting, så for meg kommer det lett. Og dette har jeg tatt gjennom musikken.
I tillegg har hun fått litt bistand fra Frida Lydia Virtanen og Trygve Beddari, forteller hun.
– Vi har bodd sammen under dette oppholdet, så jeg har hatt mye støtte på det.
Husfruen på Tørfoss, Eeva, kunne gjerne sette i til drengene på Kuivakoski hvis de for eksempel tok seg en dram for mye når de egentlig skulle arbeide. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Fant hverandre
På spørsmål om hvordan Kyläpeli og Grønbekk fant hverandre, forteller hun at det har sammenheng med at hun har begynt å lukte litt på sin kvenske bakgrunn.
– Både den kvenske og den familiære bakgrunnen i nord. Jeg var nær min bestemor, og i tomrommet etter at hun gikk bort ble det naturlig for meg å søke meg hit. For å bli bedre kjent med henne, selv om hun ikke er her lengre.
Hun forteller at hun har stifta nær bekjentskap med slekta si i Nordreisa.
– Og i forlengelsen av det har jeg også snusa litt på Kventeatret og hatt litt lyst å få en fot inn der, innrømmer hun.
Slik kom hun i kontakt med Inger Birkelund.
– Vi tok en kaffe i lag i april for å bli litt kjent, og da spurte hun om jeg kunne tenke meg å gjøre regi på Kyläpeli. Da sa jeg nei takk, sier hun lattermildt.
Grønbekk gjorde det da klart at hun ikke var noen regissør. Men som skuespiller kunne hun gjerne bli med, lød budskapet.
– Så ringte hun meg par uker senere og sa at de hadde bestemt seg for å tilby meg regissørjobben.
Angrer ikke
Etter hvert, forteller hun, takka hun ja.
Grønbekk bedyrer at hun har trivdes og ikke angra et eneste sekund.
– Jeg har hatt det så gøy, jeg har fått skrive manus, fått planlegge, velge musikk og skrive en låt. Jeg har fått styre og stelle akkurat slik jeg vil ha det.
– Tenk det, du sitter med en fantasi som bare eksisterer i hodet ditt, og så plutselig har du hatt femti stykker som hjelper deg og iscenesetter den fantasien akkurat slik du vil ha det. Det er en drøm, sier hun.
Hun sier at det ikke har vært en eneste dag med gnistninger eller dårlig stemning.
– En kveld diskuterte vi når denne dippen ville oppstå, og om vi bare skulle ta det og bli ferdig med det dagen etter, ler hun.
– Er du forespurt regissørjobben for ett eller flere år?
– Dette var ett prosjekt.
– Og hvis de spør deg på nytt, da?
– Det er mange flinke folk i dette miljøet. Jeg kommer selv fra speltradisjon og vet hvor viktig det er å variere på akkurat dette med regi. Så man bør ikke ha noen klippekort på regissørjobben på Kyläpeli.
Likevel er hun ikke fremmed for mer.
– Skulle jeg bli spurt, så pakker jeg bagen og kommer, det gjør jeg, sier hun.
– Dette er en så fin gjeng og jeg har fått støtte på alt. Jeg tok til og med ut hovedkarakteren, og har kun opplevd støtte i ryggen hele tiden, avrunder Grønbekk.
Les også:
