Feiret med hundekjøring og lihavelli

Både Malin Elea Samuelsen og broren Mika Eiolf tar kvensk i skolen. Hvis det var opp til dem ble det sikkert hundekjøring over alt i landet på Kvenfolkets dag. (Foto: Arne Hauge)

 

I Kvænangen lever arven etter lokale hundekjørernavn som Leonhard Seppala og Gunnar Kåsen.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Vi kjørte dit gjennom snøbyger så feite at vi ei stund lurte på om vi hadde snudd. Men ganske riktig; i Kvænangsbotn var det sol. Pluss allsidig opplegg både inni grendehuset og utenfor. I grillhytta stekte ungene pølser, nede på jordet var det kjøring med hundespann.

Et tilbud man neppe ser mange steder på Kvenfolkets dag. Vi straks ned dit, hvor vi så folk i alderen ett til over åtti vente på tur. Alle ville sitte i sleden, se hundene bykse i vei og føle på farten. Stående bakpå sleden sørget hundeeier Peter Hammer fra Kjækan for at det ble en trygg ferd langs skogkantene rundt det store jordet.

– For tiden har vi seks aktive hunder og en som er pensjonist. Det er et typisk turspann, sa Hammer, og bekreftet at også besøkende til Kvænangen har sansen for tilbudet.

– Vi har kjørt masse turer med folk, men det er første gang på Kvenfolkets dag. Hundene virker å stortrives, så dette gjør vi gjerne igjen, sa hundekjøreren.

To av dem som kjørte hundespann, var Malin Elea og Mika Eiolf Samuelsen fra Kvænangsbotn. Begge tar kvensk som fag i skolen og visste utmerket godt hvorfor vi feirer Kvenfolkets dag. Foreløpig kan Malin Elea mest, hun er eldst. På spørsmål om kvenske ord, fikk vi tre på rappen:

– Kissa, hevonen, koria. Katt, hest, hund.

– Dere kan jo masse kvensk. Så hva har dere gjort i dag da?

– Vi har akkurat vært og kjørt hundespann. Det er skikkelig artig, lød svaret. Og mens dette var aller første hundespann-tur for Mika Eiolf, har storesøster før opplevd det fartsfylte livet i sleden.

– Jeg har ei venninne som har over femti hunder, så jeg har vært med å kjørt før nede i kvænangsfjæra sammen med han Peter.

– Men, er hundekjøring en fin ting å ha på Kvenfolkets dag?

– Ja, veldig fint. Fordi kvenene hadde med seg ganske mange dyr over hit, og fordi det er fint å være barn som ikke har opplevd og gjort sånt her før, sier hun.

– Hvor går dere på skole da?

– I Burfjord, svarer Mika Eiolf, han går i første klasse. Storesøster Malin går i fjerde.

– Jeg har gått på kvensk helt siden første. Katriina er tanta vår, og hun er også kvensklærer. Vi er en god gjeng som går på det. Vi er tre stykker som går på kvensk, og tre stykker som går på finsk, sier hun.

Til slutt spurte vi søster og bror hva gratulerer med dagen er på kvensk. Svaret kom tvert:

– Onnea päiväle.

– Veldig bra oppmøte og flott vær. Gledelig å se alle de tidligere kvenskelevene som har kommet inn, sa Kai Petter Johansen da suppa var fortært og feiringen over.

– Malin Elea sa noe fint til oss. Hun mente at hunder og hundekjøring hører hjemme på Kvenfolkets dag. Er du enig i det?

– Helt enig. Kvenene har jo vært sentrale i hundekjøring. Vi har ei historie der med navn som Leonhard Seppala og Gunnar Kåsen, nordtromsinger og kvener som dro over til Amerika og Alaska, sier Kai Petter. Og tilføyer at historien om den værharde frakten av difterivaksine til Nome trolig er mer kjent ute i verden enn her hjemme.

Hvis vi spoler tilbake så startet Kvenfolkets dag 2024 i Kvænangen med miniforedrag ved Mari Keränen. Hun snakket om alt det de jobber med ved Kvensk institutt, mye mer enn kun å oversette tekst, før det var visning av artige videosnutter. Laget av de kvenske elevene ved skolen med god veiledning fra lærer Katriina Pedersen, kjent også fra språksenteret og før øvrig konferansier for dagen.

– En stor dag og en stor ære å bli invitert, sa Kai Petter Johansen i sin varmende tale om Kvænangen, til sambygdinger som helt klart så fram til den like varme kjøttsuppa. En lihavelli-klassiker som vi tror bidro til å samle ekstra bra med folk i grendehuset.

Johansen talte også om det kvenske navnet på kommunen og fjorden. Naavuono, et navn som spores tilbake til dokumenterte skriftlige kilder for kvensk bosetting fra 1500-tallet. Det norske navnet viser også den kvenske tilknytningen og har vært i bruk siden tiden før Island ble underlagt Norge på 1200-tallet. Det vet man, sa Johansen, fordi bruken av det norrøne begrepet for fjord, angen, gikk ut av bruk på den tiden. Med andre ord, og som Johansen så ofte har poengtert i sitt virke som NKF-leder: Kvenene er ikke innvandrere, sammen med andre folkegrupper har de alltid vært her.

– En stor dag og en stor ære å bli invitert, sa ordføreren, og sa seg glad for å leve i en tid hvor ildsjeler og andre forsøker å gjøre opp for uretten.

– En tid hvor ildsjeler og frivilligheten nå kan få sårt tiltrengte midler som bidrar til å gjenreise noe av det vi har mistet, avrundet han.