Skumle saker: Er julebukker, nuuttipukit og nyttårsnisser i slekt?

Nyttårsnisser i Manndalen på nyttårsaften i 2023. (Illustrasjonsfoto)

 

I morgen er dagen der «Tjugandedags-Knut jagar jula ut.» Ruijan Kaiku har sett på noen skumle juletradisjoner – med visse likhetstrekk.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Har du kastet jula ut? Eller vil du ha «hjelp» av Knut med sitt spjut?

Tradisjonene, får vi vel si, er at mange rydder jula ut av hus enten trettende dag jul eller tjuende dag jul.

Den trettende dagen, eller helligtrekongersdag, er en kirkelig høytidsdag som feires 6. januar. Dagen markerer Jesu dåp og de vise menn (de hellige tre konger) som kom til Betlehem med gull, røkelse og myrra for å tilbe det nyfødte Jesusbarnet. I norsk tradisjon er trettendedagen ofte å regne som avslutningen på julefeiringen, ifølge Store norske leksikon (SNL).

Andre igjen forholder seg til tjuendedagen (20 dager etter julaften) som er i morgen, 13. januar, også kjent som «tjuende dag jul» eller «tjuende dag Knut.»

Det siste fordi datoen også knyttes til en dansk helgen, hertugen Knud Lavard, som blir minnet denne dagen. Noen steder i Norge ble det, ifølge SNL, sagt: «Tjugandedags-Knut jagar jula ut» og «Knut med sitt spjut jaga jule ut.»

I Finland kalles faktisk tjuendedagen for Nuuttipäivä (Knutdagen). Og noen steder kler folk seg ut:

Nuuttipukki

På Nuuttipäivä finnes det nemlig, ifølge wikipedia, en tradisjon der unge menn kler seg ut som geitebukker, eller nuuttipukki (Knutbukk), som karakteren heter.

Det kan være verdt å merke seg at man også kaller julenissen, på finsk såvel som på kvensk, for joulupukki (julebukk).

Nuuttipukki kommer i mange former. Her en fra Tammela, Finland, så langt tilbake som 1928. Bildet er fra etnografisk bildesamling hos Museovirasto. (Kuva: Toivo Kaukoranta)

Men der joulupukki er kjent som den snille, er nuuttipukki kjent som en skummel, krampusaktig figur. Og han kommer ikke nødvendigvis alene.

Kanskje knutbukkene kom for å bidra til å rydde jula ut? Tradisjonen er i alle fall at de vandret fra hus til hus. Gjerne for å kreve inn mat fra husholdningen. Og spesielt rester av alkoholholdige drikker. Med mindre Nuuttipukki mottok «lønn» fra verten, begikk han onde gjerninger.

Antrekket kunne være en omvendt pelsjakke, en maske av lær eller bjørkenever, horn, og noen ganger en saunakvast som hale.

Et dialektisk ordtak fra Noormarkku sier: «Hyvä Tuomas joulun tua, paha Knuuti poijes viä» (den gode Sankt Thomas bringer jul, den onde Knut tar den bort.)

Ifølge wikipedia holdes denne tradisjonen fortsatt i livet i områder av Satakunta, sørvest i landet, i Østerbotten og på Åland. Men nå for tiden, står det, spilles karakteren vanligvis av barn, og innebærer et lykkelig møte.

Ikke for barn

I Norge har man hatt lignende tradisjoner i form av julebukkopptog.

– Det var gjerne unge, voksne menn, som var ganske dritings. De gikk fra gård til gård og krevde mer å drikke, og det var mye bråk og støy.

Det sier førstekonservator Ida Tolgensbakk i Norsk folkemuseum i en formidlingsfilm museet delte i oktober i fjor, i forbindelse med Halloween (se filmen lengre ned i saka).

Ida Tolgensbakk er førstekonservator ved Norsk folkemuseum. (Kuva: Stian Nybru/Norsk folkemuseum)

– Og så døde julebukktradisjonen ut litt etter litt. Det er ikke dødd ut overalt, men stort sett var julebukkene over ved 70-tallet. Og så har vi jo denne erstatningen i Halloween da.

Tolgensbakk antyder også i filmen at Alf Prøysen har «ødelagt» litt av denne historien i den koselige sangen «Romjulsdrøm.»

– Den skildrer jo en fireåring på tur til bestemor, humrer hun, og legger til:

– Det er jo ikke sånn julebukkene var.

Overfor Ruijan Kaiku advarer hun om at flere forklorister har påpekt at når en voksentradisjon som dette blir barnsliggjort, så er skikken gjerne i ferd med å dø.

– Det skal jo være skummelt. Det er ikke en barneting.

Julebukker i Norge

Ett av stedene der en lignende tradisjon fortsatt lever er bygda Olmavankka/Manndalen i Nord-Troms. Her samles nyttårsnisser, som det heter, til opptog på selve nyttårsaften.

I en Nordlys-sak fra 2013, «Tar på seg fryktinngytende masker og kjeppjager naboen», forteller avdøde Wilmar Johnsen litt om dette.

– Man samlet skinnfiller, skjøt kanskje ei kråke eller sjur for å få spektakulære effekter. Ulike typer horn var viktig. I romjula ble de fryktinngytende kreasjonene satt sammen, helst i dypeste hemmelighet.

Johnsen fortalte også at han selv kom fra et læstadiansk hjem, og kunne følgelig ikke lage maskene hjemme.

– Det var allikevel en stilltiende aksept for at jeg deltok i toget. Men maska laget jeg hos kamerater.

Han mente, ifølge Nordlys, at tradisjonen trolig begynte tidlig på 1900-tallet.

– Jeg tror det er en skikk som kom østfra, med folk fra Tornedalen, sa Johnsen.

«Moderne» nyttårsnisser. En liten smakebit fra opptoget i Manndalen på årets siste dag i 2025. (Filmi: Kevin Eriksen)

Bevarer skikker 

Folkemuseets førstekonservator, Tolgensbakk, er kjent med tradisjonen i Manndalen.

– For meg ser det veldig ut som julebukk, fastslår hun overfor Ruijan Kaiku.

Noe av det samme mente programleder Gunnar Sætra, som laget en reportasje om tradisjonen tilbake i 1988. Her uttalte han at det framstår som «en blanding av karneval og julebukk.»

På samisk kalles tradisjonen Ođđabeaigállát, kunne lokalhistoriker Harry Solhaug opplyse i det samme innslaget. Ifølge ham viser det til at ođđabeaivi er nyttår, og galla er ‘gammel mann’, en kall. Det er ikke kjent om man har hatt et kvensk navn på tradisjonen lokalt.

Solhaug sa videre at tradisjonen har levd fra generasjon til generasjon, og at man ikke vet hvordan det startet.

Når Sætra spurte om det ligger noe symbolsk bak de skumle maskene, svarte Solhaug slik:

– I samisk tradisjon finnes ikke den slags, så vidt jeg vet, men i andre tradisjoner kan det jo finnes slike fryktinngytende utkledninger. Hvordan det har seg at skikken havnet her, vet jeg ikke.

Han trakk imidlertid fram at Manndalen, som for eksempel ikke hadde gjennomfartsvei før på 70-tallet, fra gammelt av hadde tradisjon for å ta vare på ting. Også skikker. Han viser blant annet til matskikker, greneveving og Lyngshesten.

– Når finlendere kom over hit, hadde de sikkert med seg hesten. Og de ble jo i en sånn dal som Manndalen, sa han.

På spørsmål fra reporteren om nyttårsnisseskikken også kan være en skikk som kom østfra, og ble igjen i bygda, svarte Solhaug:

– Man lyster jo til å tro det.

På sosiale medier ønsket Kiruna-bandet Willy Clay Band sine følgere en god jul og et godt nytt år på denne måten. Ruijan Kaiku har ikke fått svar på vår henvendelse om bildet. (Skjermdump fra bandets facebookside)

I hele Europa

Tolgensbakk synes det er interessant at det blir kalt nissetog på norsk.

– Noen må ha gjort en eller annen kobling der. Men akkurat det vet jeg lite om, sier hun.

Hun sier også at man ikke vet så mye om julebukktradisjoner generelt. Men én ting kan hun likevel slå fast:

– Dette med å kle seg ut og gå fra gård til gård, gjerne med noe sterk drikke involvert, det har man gjort i både Norden og Europa i uminnelige tider.

Folkemuseets formidlingsfilm kan du se her:

Hun forteller at det ofte er knytta til jul, men også til andre høytider.

– Form, navn og tid på året har imidlertid fått sine lokale og regionale uttrykk, fastslår hun.

– For eksempel i Beiarn finnes en lignende, julebukkaktig tradisjon som har vært levende lenge. Det har de gått den 30. november, sier hun.

Kom det østfra?

Ruijan Kaiku har lagt fram Wilmar Johnsens forannevnte teori om at skikken i Manndalen kan komme fra Tornedalstraktene.

Til det sier førstekonservatoren at hun ikke har grunn til å tvile på at det er noe i det:

– Hvis han sa det, så hadde han sikkert gode grunner til å tro det.

– Særlig hvis det er mange fra bygda som har slektsrøtter i Tornedalen, avrunder Tolgensbakk.