Dersom Marthe Bjørseth Nilsen (innfeldt) hadde studert et annet sted enn UiT, spørs det om hun den dag i dag hadde hørt om kvenene. Nå har hun skrevet masteroppgave om kvensk innhold i lærebøker. (Kuvat: Pål Vegard Eriksen/privat)

 

Som lektorstudent tok Marthe Bjørseth Nilsen for seg 25 lærebøker for å se hvordan de presenterer kvensk og norskfinsk tematikk.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

«Lærebøkene informerer ikke leseren om kvenene/norskfinnene, de formidler feilinformasjon. Det er rett og slett ikke rom for de kvenske/norskfinske stemmene i dagens klasserom.»

Slik lyder ingressen i Marthe Bjørseth Nilsen sin kronikk i Nordnorsk debatt, som ble publisert i går.

Kronikken er skrevet med utgangspunkt i hennes egen masteroppgave fra lektorstudiet, der hun tok for seg 25 ulike lærebøker.

– Jeg ville gå inn i fellesfagene, og har tatt for meg lærebøker i norsk og samfunnsfag for ungdomstrinnet og vg1, sier hun til Ruijan Kaiku.

Ble nysgjerrig

Hun forteller at det først var i forbindelse med lektorstudiet ved UiT Norges arktiske universitet at hun selv lærte om den kvenske minoriteten.

Skulle kanskje bare mangle?

– UiT har et særlig ansvar, eller, de er i alle fall midt i kjerneomrdået for kvensk og samisk tematikk. Hadde jeg vært student på et annet universitet, så spørs det vel, sier Nilsen, og legger til:

– Det er synd, og synd at det skal avhenge av hvem man møter og hvilke forelesere man har.

Uansett, etter denne oppdagelsen ble hun nysgjerrig på hvorfor hun ikke hadde hørt noe før.

– Jeg hadde ikke engang hørt navnet på minoriteten, sier hun.

Nilsen er født i Kirkenes, men er vokst opp på det glade sørlandet, i nærheten av Kristiansand.

– Min far er fra Sør-Varanger og min mor fra sørlandet.

Som 18-åring flytta hun til Tromsø, og tok deretter masterstudie. I dag jobber hun som lærer ved SMI-skolen i byen.

Mest oppsiktsvekkende

Nilsen syntes det var rart at det var så ukjent, og valgte derfor å ta for seg lærebøkene, for å finne ut mer.

Hun forteller at hun ikke gikk inn i bøkene og tenkte at hun kom til å finne veldig mye, så hun ble ikke overrasket av at mengden informasjon var såpass liten som det var.

I 19 av de 25 bøkene utdypes det ikke, ifølge henne, noe om hvem kvenene og norskfinnene er. Eller så har de rett og slett unngått å omtale minoriteten.

– Samtidig er mye av det jeg fant feil. Det er det jeg synes er mest oppsiktsvekkende. At det lille som formidles om minoriteten er feilinformasjon, sier hun.

Hun påpeker at Norge har anerkjent folkegruppa som nasjonal minoritet og kvensk språk som nasjonal minoritetsspråk.

– Det er det det burde blitt omtalt som i bøkene, og ikke som noe annet, fastslår hun.

Overfladisk

I kronikken skriver Nilsen at «Flesteparten av lærebøkene omtaler kvener/norskfinner på en overfladisk måte som ikke legger til rette for at verken elev eller lærer tar med seg informasjonen videre. I noen tilfeller blir kvener/norskfinner omtalt så overfladisk at informasjonen som blir formidla er feil.»

Ett eksempel på dette har hun hentet fra en lærebok i norsk. Der kan man lese dette:

«Samisk er et eksempel på et minoritetsspråk som bestandig har levd side om side med det norske majoritetsspråket. Andre minoritetsspråk er kvensk (finsk), romanes og romani.»

Overfor RK påpeker hun at det er makt i lærebøker.

– Lærebøker er det man tar med seg inn i klasserommet. De er en tolkning av læreplanen, og brukes av lærere og elever. De består av en mektig tekst, det er makt i den, og man tenker kanskje ikke så nøye over at det er forfattere som har skrevet disse, sier hun.

«Bare» en master

På spørsmål om hva som eventuelt kan skje videre med den informasjonen hun belyser i masterstudiet og nevnte kronikk, påpeker hun at dette «bare» er en masteroppgave.

– Det er en liten forskningsoppgave i forhold til mye annet forskningsarbeid.

Hun tror likevel at tematikken er noe som er i vinden.

– På UiT virker det som at det skjer mye på feltet nå etter at kommisjonsrapporten kom.

Nilsen sier imidlertid at hun håper den jobben hun har gjort kan være med på å belyse problematikken bak funnene sine.

Viktig rolle

Nilsen avslutter kronikken med å skrive at skolen var den viktigste institusjonen under fornorskningen, og bør være desto viktigere i forsonings- og revitaliseringsarbeidet.

«Majoritetsbefolkningen trenger kunnskap, og minoriteten trenger anerkjennelse. I fellesfagene har vi elever fra begge gruppene. Skal vi klare å snu kunnskapsmangelen, må vi begynne med opplæringa.»