Pitkä matka ja kapea tie, mutta heti raisilainen Maria Steinsvik Kronvald tullee pappi. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Det harmonerer ikke med det religiøse livet hun er vokst opp i. Likevel har Maria Kronvald valgt å lytte til kallet hun fikk som barn.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg har hatt et kall helt siden jeg var barn.
Det sier Maria Steinsvik Kronvald, som snart får svar på sin innleverte masteroppgave i teologi, til Ruijan Kaiku.
– Men jeg er vokst opp med at man ikke blir prest. Den tanken hadde jeg selv også, og hadde egentlig kastet det fra meg.
Selv ikke da hun begynte på teologistudiene var tanken at det var prest som var målet.
Men så, sier hun, modnet tanken etter hvert. Selv om prosessen har vært lang.
– Kallet er jo der. Både det indre kallet, men også det at det finnes mennesker som har etterspurt og ønsket det.
Langt fra alle
Hun var selv voksen første gang hun så en kvinnelig prest.
– Jeg hadde hørt om det en og annen gang, men da i negative ordelag, sier reisaværingen.
Hun forklarer imidlertid at man av og til i livet har opplevelser som gjør at ting endrer seg.
– For min del er det også et resultat av veldig mange samtaler med mennesker, der flere har uttrykt tydelig et ønske om at jeg skulle gå den veien.
Når hun ser bakover, er hun likevel glad for at hun ikke gjorde dette som 20-åring.
– Det hadde vært forferdelig tøft å stå i, slik forholdene har vært, og fortsatt er, i Nord-Troms.
Hun påpeker at disse forholdene ikke gjelder over alt.
– Og det er langt fra alle som synes det er problematisk, påpeker hun.
Silent treatment
Kronvald er uansett forberedt på motbør. Hun vet at hun vil «få høre det.»
– Det har jeg gjort i flere år allerede.
Det kan for eksempel være folk som vil ha en «alvorsprat», og som uttrykker hva de mener overfor henne.
Eller det kan være det hun kaller «silent treatment» – at det ikke blir snakket om i det hele tatt.
Disse tingene er imidlertid noe hun mener å kunne stå i.
Hun oppfatter heller ikke at motstanden handler om «Maria.» Det er ikke hun personlig som er problemet.
– Motstanden handler om at jeg studerer teologi, og at jeg mener at kvinner kan bli prester, forklarer 45-åringen.
Og hun forstår at det kan være sårt og vanskelig for noen.
– Men jeg tror vi er nødt til å møtes med såpass respekt og raushet at man må tåle det også.
– Det er jo jeg som er progressiv fra det miljøet jeg kommer fra, erkjenner hun.
Maria Steinsvik Kronvald. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Kjenner forsamlinga
Hun forteller at hun er vokst opp med å gå i forsamling, og at hun kjenner den læstadianske menigheten godt.
– Jeg har stor kjærlighet til forsamlinga – på mange måter.
Hun sier også at hun anerkjenner verdien forsamlinga har hatt, blant annet for språk og kultur.
– Og den har fremdeles en verdi for kulturen i Nord-Troms med mange sterke og fine ting, som vi skal ta vare på.
Språk og kultur er noe som opptar henne.
Hun har blant annet mange år bak seg som rådgiver på ungdomsfeltet i avdeling for samisk kirkeliv i Den norske kirke.
Hun har også, som prosjektleder i Campus Nord-Troms, blant annet jobbet med kartlegging av kvensk og samisk språkkompetanse i Nord-Troms.
I tillegg er hun styremedlem i Nordreisa same- og kvenforening, som er en frittstående og uavhengig forening.
Vugge til grav
Som framtidig prest skal Kronvald følge mennesker fra vugge til grav. Hun skal blant annet vie folk, konfirmere ungdommer, og stadfeste eller døpe barn.
Og det siste, kvinner som døper barn, er ikke noe nytt i Nord-Troms. Det viser hennes egen forskning i forbindelse med masteroppgaven i teologi:
Hun har blant annet funnet ut at et ikke ubetydelig antall hjemmedåp, en tradisjon som har stått sterkt i læstadianske miljø, har blitt foretatt av nettopp kvinner.
Mer om det her:
– Ingenting i kirkebøkene som problematiserer at døperen er kvinne
