Reisaværing og kommende prest, Maria Steinsvik Kronvald, har gjort funn i sin forskning som muligens endrer bildet mange har av kvinnenes religionsdeltakelse. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Læstadianismen og hjemmedåp sto sterkt: – Kvinnelig religiøs praksis som er utelatt fra historieskrivinga.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
I perioden fra 1890 til 1920 ble mellom 12 000 og 15 000 barn hjemmedøpt i Nord-Troms og i de to tilstøtende kommunene Hasvik og Loppa.
Det opplyser Maria Steinsvik Kronvald, som nettopp har levert sin masteroppgave i teologi, overfor Ruijan Kaiku.
I oppgaven har hun blant annet gjennomgått rundt 2500 av de aktuelle dåpsmeldingene.
Utfra det gjorde hun, vil nok noen hevde, et nokså oppsiktsvekkende funn:
Rundt 10 prosent av alle hjemmedåpene ble foretatt av kvinner.
Nøddåp
– I noen av tilfellene er det snakk om nøddåp, sier hun.
Nøddåp ble foretatt dersom et nyfødt barn var alvorlig syk, og dåpen hastet, uten at det nødvendigvis var menn i nærheten.
– Man har alltid tenkt at dåpen var en beskyttelse for barnet. At det da havner i Guds hender og har fred. Uansett hvordan det går med barnet de neste døgnene, så har man tryggheten om at den hviler i Guds hender.
I tillegg mener hun det også ga en trygghet for foreldrene.
– På den tiden «alle» døpte barna sine, var det nærmest sett på som utrygt å ikke gjøre det.
Men langt fra alle kvinnedøpte barn var nøddøpt. Hun mener det er snakk om en brøkdel.
– Tar man nøddåpene ut av beregningen, er det fortsatt en relativ høy prosent igjen med barn som ble døpt av kvinner, sier Kronvald.
At antall hjemmedåp som sådan var så høy som 70 prosent er hun imidlertid ikke like overrasket over.
– Læstadianismen sto sterkt i området og hadde hjemmedåp som en svært vanlig praksis, sier hun.
Kvenske barn
Når det gjelder etnisitet og hjemmedåp generelt, sier Kronvald, var det ikke alle menigheter og prester som var like nøye med nedtegnelsene i dåpsmeldingene.
– Periodevis har prestene i Hasvik, Loppa og Lyngen ført etnisitet på barnets foreldre, sier hun, og påpeker at man derfor ikke kan generalisere.
Kategoriene var kvensk, samisk, blandet eller norsk.
– I blandet-kategorien står det gjerne hva blandingen besto av, for eksempel K/L for «kven» og «lapp.»
Hun har heller ikke ført statistikk på dette, men hevder at man i grove trekk kan si at de fleste samiske barn og godt over halvparten av de kvenske barna ble hjemmedøpt, mens det for norske barn var et fåtall.
– Jeg kan heller ikke si at dette gjelder i de øvrige kommunene.
Avtar utover 1900-tallet
Praksisen med kvinnelige døpere, sier hun, ser ut til å avta desto lengre ut på 1900-tallet man kommer.
– Jeg tror det handler om et sterkt trykk fra kirkas og patriarkatets* side.
* Hva er patriarkatet?
«I antropologi blir begrepet brukt til å beskrive en sosial struktur der familien eller klanen styres av faren eller den eldste mannen, og der arv og familiens slektskap regnes på fars side. En patriarkalsk praksis er at kvinnen og barna tar fars etternavn, og at familiens verdier går i arv fra far til sønn.»
Kilde: Store norske leksikon
– Husk også at husforsamling var «main stream», og det har hele tiden vært kvinners domene, påpeker hun.
Etter hvert som forsamlingene inntok bedehusene i større grad, blir det mer mannens domene, mener Kronvald.
– Da blir det mer offentlig, forklarer hun.
Og omtrent på samme tid skjer det andre omveltninger i samfunnet, industrialiseringa for eksempel, som gjør at mennene i større grad holder seg hjemme.
Poenget, forklarer hun, er at kvinnenes domene tidligere var religiøs arena som ikke nødvendigvis er blitt like anerkjent.
– Vi har tenkt at det er menns domene, men faktum er at kvinnene tilrettela.
Ingen kommentar
Videre finner hun det interessant at det ikke er en eneste kommentar i kirkebøkene som problematiserer at det er kvinner som døper, og minner om at kvinner ikke har prestestatus i Den norske kirke før så sent som i 1961.
– Kvinner har altså drevet med sakramentsforvalting, for dåpen er et sakrament, lenge før det offisielle Norge anerkjente kvinners sakramentsforvaltning.
– Og det har de gjort fram til det avtok, etter hvert som religionen ble mer offentlig, legger hun til.
På spørsmål om hun har sjekket om kvinnelige døpere har forekommet også andre steder også, svarer Kronvald slik:
– Det skjer. Da nevnes det som regel at jordmor har døpt barnet. Det er snart å tenke at det kan ha sammenheng med at barnet kan ha vært syk.
Gjennom stikkprøvene har hun imidlertid ikke sett kvinnelige døpere lengre sør i landet, i samme utstrekning som i det området hun har undersøkt.
Holder foredrag
Den 24. september er det mulig å få vite mer om tematikken.
Da skal Kronvald holde foredrag på Kirkebakken menighetshus på Hansinkenttä/Storslett. Det skjer i anledning Forskningsdagene, og starter klokken 18.
– Jeg håper så mange som mulig vil komme. Det er en del av vår viktige historie – i tillegg er det kvinnehistorie.
Hun påpeker også at dette ikke handler om feminisme.
– Det er ingen rettighetskamp. Men det er fortsatt kvinnelig religiøs praksis som er utelatt fra historieskrivinga, sier hun.
Derfor tror hun foredraget kan passe blant andre historieinteresserte.
– Eller de som tenker at kvinners plass i samfunnet har hatt betydning, og bør ha betydning.
– De vil kanskje finne det interessant med innblikk fra en annen kant enn det vanlige, avrunder Kronvald.
Les også:
