Hilde Sollid, professor i nordisk språkvitenskap, UiT. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Fornorskningspolitikken har satt dype spor i Nord-Troms. Nå diskuteres veien videre, og hva som må til for å skape forsoning.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Språkene gikk fra å være majoritetsspråk i vår region til å nesten ikke bli snakket.
Det sier Kai Petter Johansen til en lydhør forsamling under mandagens workshop i regi av Nord-Tromsrådet IPR.
Han understreker at konsekvensene av fornorskningen fortsatt ikke er fullt ut synlige, før han åpner for innspill og erfaringsutveksling fra aktører som jobber med kvenske og samiske miljøer og institusjoner i regionen.
Forsoning handler om relasjoner
– For meg handler forsoning om relasjoner, og om å bygge tillit og respekt gjennom dialog, sier Hilde Sollid, professor i nordisk språkvitenskap, UiT i sitt innlegg om status på språk- og forsoningsarbeid i regionen.
Kai Petter Johansen ledet dagens panelsamtale. I sofaen ser vi Caroline Vatne (t.v.) og Hilde Sollid. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Hun peker på at fornorskningen var en lang prosess, og at forsoning derfor også vil ta tid.
– Å ta tilbake språk og identitet er et omfattende arbeid. Og språk er mer enn grammatikk, for det handler også om levemåter, praksiser og kunnskap.
Som eksempel trekker hun fram elvebåten, der både håndverk og språk henger tett sammen gjennom et rikt og spesialisert ordforråd.
Skolen er viktig, men ikke alene
Flere av deltakerne peker på utdanningssystemet som en nøkkel i arbeidet, samtidig som det understrekes at ansvaret ikke kan ligge der alene.
– Språkarbeid er også rettighetspolitikk, og skolen er helt avgjørende. Vi ser at stadig flere elever ønsker opplæring i samisk og kvensk.
Det sier Anne Inger Eira Lilleng, fylkeskoordinator for samisk i Troms fylkeskommune, og tidligere også fylkeskoordinator for kvensk.
Hun trekker fram Nord-Troms VGS som et «fyrtårn» i arbeidet, en skole med ni samisklærere og én kvensklærer.
– Vi trenger lærere, kulturarbeidere og andre med kompetanse på samisk og kvensk språk og kultur, og her må Nord-Troms gå foran.
Anne Inger Eira Lilleng trakk fram den videregående skolen som et «fyrtårn». (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Samtidig understreker Sollid tydelige utfordringer i skolen: ustabil lærersituasjon, læremidler som ikke passer og praktiske løsninger som gjør at elever må velge bort andre fag for å få språkundervisning.
Videre poengterer hun at det er vel så viktig at kunnskapen om minoriteter blant majoritetsbefolkningen økes, både nasjonalt og i lokalsamfunn.
– Opplæring i kvensk og samisk språk og kultur må ikke bare være for dem som selv tilhører gruppene, ikke bare for elever som lærer språkene på skolen.
Lokale tiltak gir resultater
Det finnes nok av utfordringer, men samtidig skjer det mye konkret og positivt i regionen.
– Vi jobber systematisk med språk gjennom hverdagsaktiviteter, som å bruke samiske måltidssanger i stedet for norske.
Det forteller Caroline Vatne, avtroppende styrer i Goržži Mánáidgárdi/Fossen barnehage, den samiske barnehagen i Kaivuonon/Kåfjord.
I tillegg understreker Vatne viktigheten av å ha lokale planverk, samt samarbeid med aktuelle lokale aktører. Barnehagen samarbeider med både Riddu Riđđu og det samiske språksenteret, og satser på kompetanseheving gjennom kurs for ansatte.
Tove Raappana Reibo, leder ved Halti kvenkultursenter, trekker fram prosjektene kielitruisku (språkdusj) og musikkturneen Paaskimatka.
– Barna lærer i disse oppleggene kvensk på en praktisk måte, og vi ser at det skapes trygge og sterke miljøer, sier hun.
Ved Kvænangen språksenter er de ansatte, Karen Ellen Inga Eira (t.h.) og Katriina Pedersen, opptatt av at kvensk og samisk skal være en del av hverdagen. Det skal ikke være noe som kun huskes på i forbindelse med merkedager. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Årlig gjennomfører språksenteret i Kvænangen rundt 60 ulike tiltak.
Noen negative reaksjoner har kommet, men suksesshistoriene er flest. Eira og Pedersen trekker fram sommerjobber til ungdom som positivt eksempel, hvor de unge får være med på å drive språksenteret.
– En del av hvem vi er
I panelsamtalen ble deltakerne spurt om hva som er det viktigste som har skjedd for kvensk og samisk språk i regionen.
– Jeg opplever at det har blitt mer vanlig å bruke språkene. De er i ferd med å normaliseres igjen, svarer professor Sollid.
Et annet sentralt spørsmål var hvordan man kan endre synet på minoritetsspråk – fra problem til ressurs.
– Vi må gjøre språkene mer synlige i storsamfunnet, for eksempel gjennom musikk, litteratur og film. Vi må vise flerspråklighet som en del av hvem vi er, avslutter Sollid.
Les også:
