Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

SPRÅKLIG SALT I SÅRET

Tradisjonen tro var det god anledning til å treffe medkvener også denne sommeren, med festivaler og treff i øst og vest. Og mer blir det i høst.

Sånn sett er kvenene et heldig folk, og det skulle vært kjekt å vite om ensomheten er like utbredt hos kvenfolket, som ellers i samfunnet. Vår gjetning er at kvensk oppvåkning kan ha bidratt til økt respekt for, og kontakt med vår mest isolerte gruppe, den eldre garde.

Og når du er på festivaler og treff og praten går, prat også om hvordan vi kan få i stand mer kvensk litteratur. Mye mulig er det for tidlig med en egen årlig kvensk litteraturfestival, på den annen side er det vrangt å se for seg et robust kvenfolk uten en slik begivenhet.

Samene startet sommeren med heftig debatt knyttet til språk og litteratur. Saken var om det var smart eller dumt å utelukke norskspråklig samisk litteratur, noen vedtektene til Samisk forfatterforening gjør. Debatten var neppe bare et uttrykk for samisk elitetenking, men også sunne voksesmerter.
Likevel håper vi å aldri se tilsvarende i Kvensk forfatterforening (når denne før eller senere stiftes.) Ei slik vedtekt blir nemlig salt i såret for kvener som først fikk morsmålet kvensk ribbet, for i neste omgang bli fratatt også hverdagsspråket norsk. Vi mener at en god forfatter bør stå fritt til å udødeliggjøre seg selv gjennom det skrevne ord – uavhengig av typen språk. Det er derfor vi har oversettere.

For øvrig er dette forfattere og oversettere som uansett går en utrydningstruet yrkesframtid i møte, idet romaner allerede er skrevet av datamaskiner, og nettet lar deg oversette tekster mellom språk på sekunder. Ironien er at denne rasjonaliseringen sent vil ramme kvenske forfattere og oversettere, dette fordi språket er lite og temaene som regel av lav kommersiell verdi.

Derfor viser vi til oppfordringen fra Agnes Eriksen; kvener, ta pennen fatt og skriv.

 

KIELELINEN SUOLA HAAVASSA

Niin ko tavalisesti niin tänäki kesänä oli hyvät maholisuuet kohatella muita kväänii, ko oli tuola täälä festivaalii ja kokkoontumapaikkoi. Syksylä tullee lissää maholisuuksii.

Sillä tavala kväänit oon lykylissii. Ja se olis hyvä tiettäät oonko yksinäisyys sammaa tavalista kväänikansassa, niin ko muvalaki samfynnissa. Meän arvatus oon ette kvääniherätys oon saattanu anttaat lissää kunnoitusta sitä roikkaa kohthaan, kekkä oon enniimiitten syrjässä eli vanhemanpuolen ihmiset.

Ja ko sie olet myötä festivaaliissa ja kokkoontumapaikoissa, niin puhu kans siitä, kuinka met saama enämen kväänilitteratyyrii. Se oon hyvin maholista ette se oon lijan varhain järjestää kvääniitten litteratyyrifestivaalin joka vuona, mutta toisaalta se oon vaikkee kuvitella kovvaa kväänikansaa ilman sitä.

Saamelaiset aloitethiin kesän kovala debatila kielen ja litteratyyrin ympäri. Assii koski sitä, oliko viisas tahi tyhmä jättäät pois norjankielisen saamelaisen litteratyyrin, niin ko oon määrätty Saamelaisten kirjoittaajaliitossa (Samisk forfatterforening). Debatti ei varmasti ollu vain tapa ilmoittaa saamelaisen eliittiajatuksen, mutta kans tervheeliset kassumakivut.

Met toivoma kuitenki ette emmä koskhaan näkisimmä mithään samanlaista Kvääni kirjoittaajaliitossa (ko aloittama sen ennen tahi jälkhiin). Semmoinen määräys olis niin ko suola haavassa niile kvääniile kekkä ensiksi menetethiin kväänin äiđinkielen, ja
sen jälkhiin kans menettää arkipäivänkielen norjan. Met meinaama ette hyvä kirjoittaaja pittää olla vapaa tehhä ittensä kuolemattomaksi ko kirjoittaa – ilman ette se oon kielestä kiini. Siksi meilä oon käänttääjiitä.

Lisäksi nämät kirjoittaajat ja käänttääjät kävelevät kuitenki uhattuu työtulleevaisuutta kohta. Se oon jo olemassa romaanii jokka daata oon kirjoittanu. Internetissä oon kans maholista käänttäät tekstii kielestä toisheen sekunnissa. Ironia oon ette tämä rasjuunaliserinki hiljain tullee koskemhaan kväänikirjoittaajiita ja -käänttääjiitä siksi ko kieli oon pieni, ja teemoila oon vähän kommersiaalinen arvo. Sen tähen met sanoma ette se kannattaa tehhä niin ko Agnes Eriksen kirjoittaa: Kväänit, ottakkaa pännän kätheen ja kirjoittakkaa.

(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)