Johanne Båtnes deler ut blomster og en god klem til skuespiller Lena Kristin Ellingsen etter forestillingen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

 

Kvääniteatteri og Riksteateret leverer en sterk og tidløs forestilling om å starte på nytt, og om motet det krever.

 

Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no

 

Torsdag kveld var hvert eneste sete i storstua på Halti i Raisi/Nordreisa utsolgt da Riksteateret, i samarbeid med Kvääniteatteri/Kventeateret, inntok hovedscenen på Hansinkenttä/Storslett med forestillingen Terä tulessa/Kniven i ilden. 

Skuespillerne griper publikum fra først øyeblikk, og holder oppmerksomheten til siste sekund.

Handlingen er lagt til 1859, og vi møter hovedpersonen Brita Caisa Seipajärvi – alenemoren på søken etter et bedre liv i Ruija.

En reise mange har tatt

Reisen Brita Caisa legger ut på, er den samme som svært mange av våre forfedre på Nordkalotten tok. Forestillingen gir oss et innblikk i hvordan de kan ha hatt det, hva de tenkte og hva som drev dem.

Dette er et historisk drama, men samtidig er fortellingen om Brita Caisa tidløs. Den kunne like gjerne ha funnet sted i dag. Hun kan være hvem som helst av oss. Det er en historie om å begynne på nytt, og om å våge å ta store valg uten å vite hvordan det vil gå. 

(Kuva: Kjærstin Berntzen)

Skuespillerne Lena Kristin Ellingsen, Ivar Beddari, Ida Løken Valkeapää, Arthur Hakalahti, Bernt Bjørn og Pernille Sandøy byr på hele seg i formidlingen av universelle følelser. Med stemmebruk, mimikk og dans viser de hele spekteret fra glede og kjærlighet til dyp sorg.

Det som ikke sies

Blikkene formidler mye av det usagte, og gir rom for å lese mellom linjene. Det som sies kan også tolkes dypere, som når Brita Caisa sier at man kan vekke alt som er dødt med bjørkelimer. Eller når hun stillferdig slår fast: «verden finnes».

Rekvisittene er enkle, men i kvensk ånd får skuespillerne maksimalt ut av det minimale. Kostymene er rufsete, hullete, lappet og gjennomført realistiske.

Til og med «den røde løperen» er med på å sette stemning for kvelden. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

Arbeid er et av flere gjennomgående tema, og på scenen utføres det mye godt arbeid, både bokstavelig og kunstnerisk. Alle på scenen er gode. Dynamikken mellom Lena Kristin Ellingsen (Brita Caisa) og Ivar Beddari (Mikko) er flørtende, intens og het.

Arthur Hakalahti spiller Brita Caisas eldste sønn, og imponerer litt ekstra. Særlig i samspillet med Lena Kristin Ellingsen, med både humor og frustrasjon, viser han overgangen fra tenåringsgutt til en ung og selvstendig mann på en måte som treffer så godt.

Les intervjuet med regissør Cecilie Mosli her: – Som å komme hjem

Lærer uten å merke det

Forestillingen ligger milevis unna en historisk forelesning. Det kan undertegnede, som er utdannet historiker, bekrefte. Likevel lærer publikum mye om kulturen og historien til folk i nord, men på en så naturlig og riktig måte at det nesten ikke merkes.

Det samme gjelder språket, som sømløst er en del av forestillingen. Forstår du ikke hvert ord, gjør det ingenting, for konteksten bærer alltid meningen.

Også overføringen av kunnskap og tradisjoner mellom generasjoner formidles stille og effektivt. Det sies aldri direkte, men vi ser hvordan barna tar etter mor. Også overtro er vevd inn i hverdagen, slik den ofte er: fordi det er «bedre å være på den sikre siden».

Dette er historien til Brita Caisa, og samtidig historien til svært mange av oss.

Å kaste terning er uvant, men hadde journalisten gjort det, ville terningen vist mange prikker. Konklusjonen er uansett klar:

Er du kven? Dra og se forestillingen.
Er du ikke kven? Dra og se forestillingen.

 

Les publikums reaksjoner her:

Publikum etter premieren: – Vi ble trukket rett inn i historien