Trekker røttene inn i samtidskunsten

Eili Bråstad. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Den kvenske kunstneren fra Reisadalen hviler verken på sine laurbær – eller sine fururøtter – så lenge de kan vinnes.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– For meg er det vanskelig å forklare det jeg gjør med ord.

Det sier den kvenske kunstneren, Eili Bråstad, som hittil i år har presentert både en kunstutstilling og en kunstforestilling, i henholdsvis Oslo og Tromsø, som begge hadde kvenske titler.

– Hvis jeg bare skulle fortalt noe, og ville at folk skulle forstå det på min måte, så ville jeg kanskje laget en dokumentarfilm istedenfor kunst, sier hun.

Gjennom en årrekke har kunsten hennes sirkulert i og rundt det kvenske landskapet, oftest visuell i formen.

– Det er primært kamerabasert kunst som video, film og foto, men også litt skulpturer og andre ting, sier Bråstad, som denne våren avla sin master i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (KiO).

Under eldgamle og tilsynelatende fullstendig ødelagte stubber, skjuler det seg tjæretunge, friske røtter. I Eili Bråstads kunst blir de bearbeida og brukt som skulpturer. (Kuva: Harald Erik Johannessen)

Inn i samtidskunsten

Hun har blant annet vært involvert som aktør i Kultnett, hun dokumenterte den første utgaven av Kyläpeli på film, og i tilknytning til den nevnte masteren i vår hadde hun avslutningsutstillinga Veri ja terva (blod og tjære).

– Det har blitt en del kvensk. Alt har kanskje ikke vært så planlagt heller, men det har blitt en naturlig utvikling. Det er noe som har interessert meg, og kanskje mer og mer med tiden, etter hvert som jeg har forstått mer av det og kjent på at det er noe som er viktig, sier Bråstad.

For etter hvert har hun skjønt hvor lite kunnskap folk har om det kvenske.

– Det ene er at jeg har sett at det trengs noen stemmer. Det andre er at det er interessant å ta det kvenske inn i samtidskunsten, fordi det selv for meg er litt abstrakt. Det er ikke noe som det har blitt snakket mye om i min oppvekst.

Hun sier at det må bli opp til hver og en å finne ut hva det kvenske er for dem.

– Jeg kan ikke snakke på vegne av alle kvenene, men jeg kan forske i hva det kvenske betyr for meg, og presentere det. Så kan folk tolke selv utfra sine egne erfaringer, sier kunstneren.

Deler av dette intervjuet er tidligere sendt på Ruijan Radio:

Kvenske røtter og fururøtter

Om tittelen på avslutningsutstillinga, «Veri ja terva», forteller hun at det betyr «blod og tjære.»

– Blodet er på en måte slekt og identitet, mens tjære skal vise til noe som har vært viktig del av den kvenske kulturen. Det har også min familie før min tid drevet med, forteller hun.

– Synes du det er vanskelig å inkorporere det kvenske i kunsten?

– Jeg vil si at jeg stort sett jobber ganske intuitivt. Så det kommer bare, og blir noe kvensk, uten at det nødvendigvis er planlagt, sier Bråstad.

– Vil du si at du anser deg selv som kven?

– Ja, det gjør jeg. Mine besteforeldre i Reisadalen snakket en del kvensk. Men som hos mange andre ble det ikke snakket om. Det er noe jeg har forstått etter hvert; at jeg kom fra en typisk kvengård, med de typiske tradisjonene. Og det føles viktig for meg å ta vare på og prøve å forstå.

I det ene verket i kunstutstillinga tok hun fysiske fururøtter fra Reisadalen i bruk.

– Det var jo det som ble brukt til tjæreutvinning, forklarer hun.

Røttene fra Reisadalen er det første man ser når man kommer inn på Kunstnernes Hus i Oslo. Her skal de henge i restauranten gjennom sommeren. (Kuva: Eili Bråstad)

Børselv i Tromsø

Den 2. mai i år, under Vårscenefest i Tromsø, hadde Bråstad sammen med Kristine Hansen verdenspremiere på den fire timer lange kunstforestillinga «Pyssyjoki» (Børselv).

– Det var en audiovisuell, meditativ reise til Børselv, sier Bråstad.

– Kristine Hansen er musiker, perkusjonist og komponist, og har holdt på med et prosjekt som hun kaller LydID, der lyd identifiserer ulike steder i Nord-Norge. Hun hadde vært i Børselv og jobbet med dette, og tatt opp lyder, og ønsket noe visuelt i tillegg og tok derfor kontakt med meg.

Bråstad forteller at hun gjorde det samme; dro til Børselv for å sanke materiale til den visuelle delen.

– På den måten kan man si at det er et portrett av denne bygda, men det gjøres på vår måte, så et nokså subjektivt portrett, humrer reisaværingen.

– Men fire timer. Hva skjer på hele den tiden?

– Vi ønsket å ta det helt ned, slik at publikum kunne senke skuldrene, slappe av, ligge på en madrass og lytte med både øyne og ører. Så det var lov å ta seg en liten lur eller bare sitte der og se, og komme ordentlig inn i dette universet.

Kristine Hansen står for musikken i kunstforestillinga «Pyssyjoki» som hadde sin verdenspremiere under Vårscenefest 2024. (Kuva: Eili Bråstad)

Hun sier at de tilbakemeldingene de har fått har vært positive og at det kom en del folk.

– Blir det anledning å oppleve «Pyssyjoki» andre steder?

– Det håper jeg, vi har i alle fall lyst å ta den med oss flere steder, og det hadde jo vært artig om vi en gang fikk det til i Børselv også, sier Bråstad.

Mer i vente

Bråstad synes det er fint å se at stadig flere tar det kvenske inn i ulike kunst- og uttrykksformer.

– Det er spennende, og gjør det kanskje mer interessant for oss kvener å jobbe med det kvenske. Det gir større spillerom. Vi kan gjøre ting på vår måte, bli inspirert av hverandre og snakke med hverandre om det.

I 2021 ble for eksempel Kväänitaitheiliijat – Kvensk kunstnerforbund stiftet, og det samme året ble den første biennalen avholdt under navnet Kväänibiennaali. Den arrangeres hvert andre år, og neste biennal blir i 2025.

– Det er kult at det er så mye som skjer og jeg gleder meg til å være med videre og fortsette å jobbe med kvenske prosjekter, sier hun.

Stillbilde fra videoen «Isä ja Mie Työtelhään» (Pappa og jeg arbeider), som var et sentralt verk i utstillinga «Veri ja Terva» (Blod og tjære) på Galleri 69 i Oslo i vår.

– Så kvenene har med andre ord mer i vente fra Eili Bråstad?

– Jeg har noen filmplaner, uten at jeg vet hvor mye jeg vil røpe nå. Det er gjerne lange og tidskrevende prosesser, og så skal finansiering på plass.

Kunstneren sier at det er mange som har gode prosjekter og at filmbransjen i Nord-Norge har hatt et enormt oppsving de siste årene.

– Dermed er det mange som konkurrerer om midlene og mye som skal klaffe, avrunder Bråstad.