Foran godt og vel 150 mennesker på Kierua/Skjervøy holdt hundekjørerveteran Harald Tunheim tale i anledning 100-årsmarkeringa etter Serumløpet i Nome. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Han vant nylig Golden Rush Run, 66-åringen, og forbereder seg for tiden til Finnmarksløpet. Da kan 60 turer rundt et rådhus komme godt med.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Historien om den kjente hundekjøreren og gullgraveren Leonhard Seppälä, fra Nord-Norge og Skjervøy, er udødelig. Det er en virkelig inspirasjonskilde for oss som er hundekjørere i dag. Han var med på å redde befolkningen i Nome ved å frakte medisinene en del av ruta.
Det sier hundekjører, Harald Tunheim, som hadde takket ja til å delta på 100-årsmarkeringen av Serumløpet til Nome i 1925, et løp der Seppälä skrev seg inn i historiebøkene. Markeringen fant sted på Kirua/Skjervøy lørdag 1. februar.
– Jeg tror dette er første gang det er hundekjøring i Skjervøy sentrum, og nå har vi kjørt løypa rundt rådhuset bortimot seksti ganger, så jeg er ganske svett, humrer Tunheim, etter at både små og store hadde fått sitte på sleden.
(Saken fortsetter under)
Drømmer om Togo
Under åpningen av arrangementet, i forkant av hundekjøringen, holdt Tunheim en tale der han blant annet sa at alle hundekjørere drømmer om sin egen Togo. Overfor Ruijan Kaiku utdyper han:
– Togo var den beste lederhunden Leonhard hadde hatt, og den han brukte under Serumløpet. De tok en snarvei over havisen på Nortonbukta i et forrykende uvær, istedenfor å kjøre rundt, sier han, og fortsetter:
– Det skulle nesten være umulig å komme over, men med Togo som lederhund så stolte Leonhard på at han hadde instinktene og visste hva Leonhard ønsket. Sammen kom de over, og kappet løpet med mange dager ved å velge den farlige veien.
Med livet som innsats fikk de altså medisinene atskillig raskere fram. Og selv om de tok snarveien, så kjørte de den lengste etappen av alle. De fraktet serumet mer enn 145 kilometer langs stafettruten. Til sammenligning kjørte de fleste andre kjørerne mellom 50 og 80 kilometer.
Her holder Tunheim tale i folkemassen på Skjervøy. Med seg har han lederhunden og verdensmester Jotun. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– En god lederhund, som forstår deg, har man brukt mye tid på. Milevis og årevis. Du kan kjøre gjennom tett skog, han lager gode løyper og vet når hundkjøreren er fornøyd. Det er et samspill som gjør at du er trygg. Du sier høyre, og han går høyre. Du ser kanskje ingenting, men han følger stikkene.
– Det er ikke mange av dem, men de finnes, sier Tunheim, og snakker om et usynlig bånd mellom hundekjører og lederhund, som ikke alltid lar seg forklare.
– Det er en slags «naturens binding.» Når man bruker mye tid på hunden, så får man noe tilbake igjen, sier Tunheim.
Og hvis det er noen som vet hva de snakker om, så bør det nesten være ham. Tunheim har nemlig vunnet Finnmarksløpet hele sju ganger. Første gang i 1996 og foreløpig siste gang i 2023.
– Leonhard hadde mange lederhunder gjennom sitt liv, men Togo er den som står igjen som den klokeste. En relativt liten hund, men han hadde hodet i orden, sier Tunheim, og forteller at han står utstoppet i Iditarods hovedkvarter i Alaska.
Tunheim og Jotun. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Deltatt tre ganger
– Apropos Iditarod, det løpet har du også kjørt?
– Ja, jeg har kjørt den tre ganger. Det er fantastisk å kjøre gjennom et land med din egen hundeslede som du har trent i din egen bakgård. Det er 1800 kilometer. Første gang brukte jeg elleve dager, andre gang ti og tredje gang ni dager. Vinnertiden på det løpet ligger mellom åtte og ni dager, sier Tunheim, som kom i mål som henholdsvis nummer 19, 25 og 12.
– Da er det natt og dag. Du skal ta deg fram i all slags vær, fra sjekkpunkt til sjekkpunkt, gjennom natur fra høyfjell til kyst, tundra og is, og du må bare leve med hver en del av spannet. Det er drømmen til alle hundekjørere.
Tunheim hadde med seg atten hunder til Skjervøy. Til enhver tid var det seks på spannet, resten fikk hvilt og gjort fra seg, i påvente av innrullering. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Iditarod i Alaska, oppkalt etter en fraflyttet gruveby med samme navn, ble arrangert for første gang i 1973. Den er inspirert av Serumløpet til Nome i 1925. Startpunkt er Anchorage i sørøst, og sluttpunkt er Nome i nordvest.
Fortsatt aktiv
Tunheim har passert 66 år, men er så til de grader å regne som aktiv hundekjører.
Som nevnt vant han Finnmarksløpet, Europas lengste, så sent som i 2023. Og kun dager før vi snakket med ham gikk han seirende ut av det 500 kilometer lange Gold Rush Run i Finland, og har ingen planer om å gi seg med det første.
– Nå forbereder jeg meg til årets Finnmarksløp, og de turene rundt rådhuset er dagens trening, ler Tunheim.
Treningsøkt: Det ble bortimot seksti turer på den provisoriske løypa rundt Skjervøy rådhus. Også ordfører Ørjan Albrigtsen fikk seg en tur. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
På spørsmål om hvor lenge man kan holde på, minner han om at Leonhard Seppälä, som gikk bort som 89-åring i 1967, var aktiv bak hundespannet så lenge han klarte å stå.
– Hundekjøring er en erfaringssport. Man blir ikke dårligere, sier han, og legger til at det var en 72-åring, Roger Dahl, som tok andreplassen i Finland nylig.
– Det handler mye om erfaring, taktikk, kontakt med hundene, og disse usynlige båndene jeg nevnte. Der kan kanskje alder og visdom gi en liten fordel, sier Tunheim.
Økt fokus
Tunheim vet mye om kvenen Leonhard Seppälä. På spørsmål om den Alta-bosatte rogalendingen vet noe om kvenene generelt, svarer han slik:
– Jeg kjenner godt til kvenene. Jeg jobber jo på en folkehøgskole i Alta, og vi er veldig opptatt av historie og kultur. Er du folkehøgskolelærer så er du også en veileder innenfor dette, sier han.
– Hvert år reiser vi på skoletur til Bugøynes, overnatter der, tar sauna og får informasjon om «Lille-Finland»; om Bugøynes og Vadsø. I tillegg har jeg lest meg opp, og halve Finnmark og Troms er jo kvener, humrer han.
Tredje akt: Etter tale og hundekjøring under 100-årsmarkeringa, var turen kommet til Skjervøy kulturhus. Her bidro Tunheim med historier om Leonhard Seppälä. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Opplever du at Leonhard Seppälä er anerkjent som kven, der ute?
– Ikke i utgangspunktet. Han var en «nordmann som dro til Alaska.» Det var lite fokus på hans kvenske bakgrunn. Men etter hvert, i nyere tid, så har det blitt fokus på hvor han kom fra, Skibotn og Tornedalen, som begge har sine minnesmerker etter han, og at familien hadde flyttet på seg.
– Men i dag snakker vi om Leonhard som en kvensk og norsk hundekjører.
Knyttes til Finnmarksløpet?
– Det kommer en statue til Skjervøy også, som Birgit Paulsen har jobbet i årevis for å få på plass. Tenker du å ta turen hit når den avdukes?
– Ja, absolutt, og jeg har i over ti år sagt at dette er noe vi må få til, sier Tunheim.
Her, på Markkina (markedsplassen) i Yykeänperä/Skibotn, ble det i 1999 satt opp, ikke en statue, men et minnesmerke etter Leonhard Seppälä. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Han mener også at Leonhard Seppälä bør løftes på andre områder, og nevner spesifikt at han burde vært knyttet til noen lange løp, som for eksempel Finnmarksløpet.
– Vi har Seppäläløpet i Sør-Norge, som ble startet på 60-70-tallet, men det er egentlig et kort løp. Han burde kanskje vært knyttet til Finnmarksløpet, som en inspirasjon til alle oss som kjører det lengste løpet i Europa.
– Men du som har vunnet så mange ganger, burde ikke du ha noe du skulle ha sagt?
– Jo da, vi har snakket om det, og vi jobber videre med saken, om at han må få være med oss også der, sier Tunheim.
Les også:
